Litt om en vanlig dag og hva som har skjedd i det siste.

Den siste uka har Cecilie og Eli vært ute på eventyr, mens jeg har vært igjen for å fullføre litt jobb. Da de dro tenkte jeg at det skulle være deilig å ha noen kvelder helt for meg selv, at jeg skulle spise opp alle kanelbollene i fryseren og at jeg skulle benytte anledningen til å jobbe en del, se litt på noen TV-serier på PCen og lese ut krimboka jeg holdt på med (katalysatormordet av Hans Olav Lahlum). Bortsett fra å spise opp kanelbollene så har jeg gjort akkurat det.

Cecilie og Eli dro på fredag. Samme kveld hadde de gjenværende azunguene azungukeld hos Andreas, der vi lagde hjemmelaget pizza, drakk øl og så på den fantastiske (og fantastisk sære) filmen "Fear and loathing in Las Vegas". Helga gikk ellers med til å flikke litt på søknader og henge på kultursenteret. 

Ellers har vi fått Laila (Landcruiseren vår) tilbake fra verkstedet til John! Den hadde en litt uheldig tur ut i en maisåker etter at Jack punkterte da han kjørte den hjem fra Blantyre. Bilen (og Jack) ble ganske rystet, men er nå fikset (både bilen og Jack antar jeg). Splitter nytt dekk er nå på plass, og diverse ting er fikset og Laila er klar for veien igjen. Av en eller annen grunn begynte sentrallåsen å fungere igjen rett etter at bilen var på jordet, det er jo en ekstra bonus.

Det har vært lenge siden sist jeg har skrevet noe her, det er mest fordi det har vært mye jobb, og også fordi det ikke har vært så mye nytt å melde. Det blir hverdag her også. Dagene går som regel unna som følger:

0630-0700: Mobilalarmen piper/ringer. Jeg står opp og slipper inn Moses som er klar til å begynne arbeidsdagen sin. Vi har bare kaldt vann, og for tiden er det kaldt om natten og morgenen, så ofte orker jeg ikke dusje, men tar litt vann i håret og vasker meg med en klut på strategiske punkter istedenfor. 

070-0800: Jeg spiser frokost, snakker litt med vakta og Moses og gjør meg klar for jobb. I det siste har jeg gått til jobb gjennom Bomaen. Da kommer man litt nærmere på folk, med unger som roper "Azungu Boo?!?!" og viser tommelen opp, gamle damer som sitter på trappa til huset og gjør husarbeid, menn som er på vei til et eller annet og som IKKE gjør husarbeid, høner som klukker og geiter og kyr som gresser. Men, som regel kjører vi, siden vi har bil og er late.

0800-1200: Jobb. I det siste har det vært søknadsskriving og prosjektplanlegging det går i. Ellers har jeg tidlig i juni vært på en workshop i Salima om forretningsstrategier for offgrid elektrifisering. Jeg har noen møter innimellom, men mye av tiden sitter jeg på kontoret. Jeg har også begynt på å lage en nettside, men energiprosjektet tar mesteparten av tiden, så den går det tregt med.

1200-1400: Lunsj. Lunsjen skal egentlig bare vare en times tid, men en time kan defineres på mange forskjellige måter i Malawi. For eksempel er en lunsjtime 120 minutter. Da er kontoret låst. Lunsjen inntas enten på kultursenteret (ris eller chips, med kylling, fisk eller geitekjøtt, etterfulgt av kaffe), hjemme (Cecilie fikk nok av kultursentermaten en stund, og vi hadde enten norsk lunsj med norske ting vi fikk av pappa, eller en omelett eller salat), eller på den mest fancy restauranten i Nkhotakota - Sitima Inn, der de har veldig god salat og andre ting

1400-1700: Jobb. Etter lunsj møter jeg som regel Geoffrey, elektroingeniøren i NYO. Vi diskuterer prosjektet litt og blir enige om hva han skal gjøre, før jeg fortsetter med det jeg gjorde før lunsj. Tirsdag og torsdag skal vi egentlig ha chichewatime med madam Namate fra 1600-1700, men i det siste har vi nesten ikke vært der. Alle vi har med å gjøre snakker bra engelsk, og det har vært mye annet som skjer, så motivasjonen har vært skrantende.

1700-1900: Vi drar hjem fra jobb, gjerne innom markedet for å få tak i ferske grønnsaker og de lokale butikkene for å få tak i andre ting som pasta, yoghurt, dopapir, vaskemiddel osv. På markedet har de veldig gode grønnsaker, og de koster så og si ingenting for noen på norsk lønn. Ost har de ikke i Nkhotakota, og det er kun Hajveri (den lokale pakistanersjappa) som har kjøtt. Kjøttet er frossent og kommer fra Lilongwe, men kvaliteten er OK. Jeg har aldri blitt dårlig etter å ha spist det. På Hajveri har de til og med ismaskin, men den har jeg aldri provd. Hjemme snakker vi med Moses og vaktene igjen, leker litt med Lion (bikkja) og kattene, før vi lager middag og spiser. Innimellom gidder vi ikke lage mat, og spiser på kultursenteret (se lunsjdelen for meny), eller Sitima, der de har lasagne, burger, bobotie, pasta og mye annet godt.

1900 - Leggetid: Nå er det bekmørkt, så det frister lite å gå en tur eller trene ute, så som regel leser vi litt, ser på en film eller TV-serie på PCen, eller pusler rundt i huset. Leggetid er som regel en gang mellom 2130 og 2330.

Leggetid-Våknetid: Vi prøvde en stund å ha kattene utendørs. Da klatret de opp på vinduet utenfor soverommet en gang på natta og ga beskjed om at de ville inn ("MiiiiiiiaaaaAAAOOOOOUUUWWWW!!!!"). Vinduet har ikke en heldekkende glassrute, siden det som regel er varmt her, men har insektsgitter som passer veldig bra for små katteklør å klatre i. Vi prøvde å ignorere dem, men etter en halvtimes katteorkester slapp vi dem inn. Vi prøvde også å spraye dem med en sprayflaske, men da flyttet de seg bare til bakken rett utenfor vinduet og skrudde opp volumet litt. Vi prøvde også å slippe dem ut før natten, for så å ha dem inne. Det hjalp litt, men de hadde ikke en kattedo, så de brukte vasken. Ingen varig løsning med andre ord. Nå har de fått kattedo og er inne på natta. Dermed sover vi faktisk hele natten. En fin (om ikke 100% sammenlignbar) test på hvordan det bilr å få småbarn. Vi venter nok litt til med det.

I helgene drar vi som regel vekk fra Nkhotakota. I juni har vi vært i Blantyre (som Cecilie skrev om) og på avskjedsfesten til Nicolai i Kasungu. Det var veldig gøy. Nicolai er en bra fyr, så det blir litt kjipt når han drar, men vi overlever nok. Ellers drar vi ofte på stranda, innsjøen her er fantastisk og det er bare 10 km til fish eagle bay som er et fantastisk sted drevet av en veldig trivelig kar fra Kongo. Og ja, vi bader i innsjøen, selv om det finnes bilharzia i Lake Malawi. Nord i innsjøen er det liten sjanse for å få det, og dersom man får det kan det nemlig behandles med medisiner, i motsetning til hva de norske hysteriske legene på reiseklinikken sa.  Å være her et år uten å bade i innsjøen hadde vært så vanvittig uaktuelt.

Det var det for denne gang. Nå har jeg akkurat levert inn søknad om midler til utstyr, i tillegg skal jeg levere en søknad om midler til daglig drift av prosjektet (lønn, regninger for kontoret vi må ha osv) senere i dag. Håper de går gjennom!

Forlovelsesfest og luksus i Blantyre, og så besøk av Eli. Hurra!

Fredag for to helger siden kjørte vi avgårde til Blantyre, Malawis største by og finanshovedstad. Vi var bedt i forlovelsesseremonien til Chikondi, en kollega i NYO. På forhånd hadde vi fått beskjed om å ta med masse småsedler, dansesko og godt humør, så det gjorde viJ

I innbydelsen sto det at seremonien skulle begynne klokka ett på ettermiddagen på lørdag, så da, som seg hør og bør i Afrika, dro vi dit rundt klokka tre. Det hadde allerede kommet mange gjester (det var invitert rundt 350 stk.!), og den vordende brudgommen satt spent i en sofa foran alle sammen. Malawiske rytmer runget ut fra høyttalerne og noen hadde allerede begynt å danse. Det skal legges til at det ikke skal mye til før Malawiere begynner å danse. Kjører det en bil forbi som spiller musikk med vinduene nede, kan du være sikker på at du ser minst et par-tre Malawiere svinge litt på hoftene. Plutselig endret musikken seg og bruden kom dansende ut i hagen sammen med forlovere og andre kvinner blant familie og venner.

Den vordende bruden i lilla

Seremonien fortsatte med masse musikk og dansing. Ulike grupper fra gjestene (for eksempel brudens familie, brudgommens venner, brudens søsken, brudgommens kolleger) skiftet på å danse rundt det forlovede paret mens de kastet penger på dem. Vi danset også rundt dem, til stor fornøyelse for de andre som var der. Asunguer som danser! Det er morsomt det!

Dansing og pengekasting.
Jeg prøvde å legge opp en video av dette for å vise det litt bedre, men det fikk jeg ikke til å funke. Blæ.

Slik fortsatte det i et par timer før det var på tide å utveksle levende kyllinger mellom de to familiene, for så å dele en grillet en. Det hele ble avsluttet med noen runder til med dansing og pengekasting. Vi fikk æren av å være med på den siste dansen. Ganske morsomt i grunnJ

Hele gjengen fra Nkhotakota

Familiene utveksler kyllinger

Det nyforlovede paret:)

En annen veldig positiv ting med Blantyre var at byen føltes som en ordentlig by! Det vil si, den hadde et ordentlig bysentrum som man kunne vandre rundt i med butikker og restauranter. Og siden det ikke ble servert noe særlig mat i forlovelsen, dro vi etter festen på fancy restaurant der vi spiste tre-retters middag med vin tilJ Ah, fantastisk! Jeg hadde tomat suppe til forrett, ossobucco med risotto til hovedrett og sjokoladefondant til dessert! Jeg kjente det stakk litt i samvittigheten da vi fikk regningen og den var like stor som flere månedslønner for noen her, men jeg må innrømme at det var utrolig deilig (og også litt nødvendig for den mentale helsen) å unne seg litt mer luksus enn vi er vant til dette året.

Mmmmm...

Når jeg skriver dette innlegget har jeg akkurat fått besøk av venninna mi, Eli. Første vennebesøk. Fantastisk koselig, og vi har fått påfyll av makrell i tomat, grovt mel og melkesjokolade :) Jeg og Eli skal farte rundt i Malawi i et par uker, og vi har allerede rukket å se masse elefanter, vortesvin, impalaer, bavianer og kuduer i Liwonde nasjonalpark.

I morgen tidlig skal vi gå tur på Zombaplatået, før vi drar videre sørover til Mulanje, det høyeste fjellet i Malawi. Satser på å avslutte turen i varmen ved sjøen slik at Eli slipper å bruke superundertøy og boblejakke under hele oppholdet her i Afrika!