Små drypp

Da vi dro hit var planen å oppdatere bloggen med små innlegg som vi skulle skrive ganske ofte istedenfor å skrive få innlegg der vi pøser ut alt som har skjedd den siste måneden i en laaang post som ingen gidder lese mer enn halvparten av. Nå er det snart en måned siden siste oppdatering og det har skjedd mye. Det er fristende å skrible ned alt. Men, for å gå tilbake til å være tro mot planen skal oppdateringene skje i små drypp.

I dag drypper vi litt info om hva som har skjedd i Lilongwe den siste tiden. Det begynte med at budsjettdirektøren i finansdepartementet ble skutt etter at han etteforsket anklager om korrupsjon blant folk høyt opp i systemet.Etter dette har det blitt funnet penger høyt og lavt, og det har mer eller mindre vist seg at "alle" i regjeringen er korrupte. Dermed tok ærede madam President (Joyce Banda) grep ved å sparke hele regjeringen (samtidig som hun selv nekter å offentliggjøre eiendelene sine eller forklare noe som helst vedrørende egen økonomi).

Dette har vært en stor sak her, og den har til og med fått internasjonal oppmerksomhet. Den var faktisk også nevnt i et par norske aviser så vi, godt gjemt mellom revekostymer og oppbyggingen til nok en uforglemmelig fotballandskamp mot et middelmådig øst-europeisk lag.

På torsdag er det vafler og Malawisk politikk i ambassadørens residens i Lilongwe. Der tenker vi å være for å få et bedre innblikk i hva det er som egentlig skjer i landet for tiden, hvorfor det skjer, hva som kan skje fremover mot valget i 2014 osv.

Ja, også selvfølgelig for å spise vafler da!

Noen artikler å lese for de som er interesserte i hva som har skjedd her i det siste:

http://www.herald.co.zw/malawi-arrests-three-over-shooting-of-fraud-official/

http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-24484557

http://mwnation.com/malawians-continue-speaking-corruption/

http://www.maravipost.com/national/society/4724-muckraking-extra-it%E2%80%99s-not-about-gender,-ma%E2%80%99am.html#.UlrY2JxmQ2U.facebook

Hjemreisedato er satt

I alle fall for Thomas. Cecilie er forsåvidt mer fleksibel siden hun ikke har noen formelle avslutningsoppgaver gjennom fredskorpset, men med mindre det dukker opp en jobb eller en annen god grunn til å dra hjem tidligere så blir hun også med på hjemkomstseminar og samling med prosjektet for å dele erfaringer med de nye prosjektdeltagerne. 

Fredskorpset holder to ukers forberedelseskurs for de nye fredskorpserne fra mandag 13.januar til fredag 24.januar. Hjemkomstkurset holdes som en del av dette, og skal etter planen gå av stabelen de siste tre dagene. Etter dette skal vi ha et seminar med vårt prosjekt for å forberede nykommerne på hva som venter dem. Det vil si at vi sannsynligvis flyr hjem fra Johannesburg søndag 26.januar og lander i Norge mandag 27.januar. Det betyr at det i dag er nøyaktig fire måneder til vi setter oss på flyet i Sør-Afrika med nesa nordover.

Etter rundt tre fjerdedeler av oppholdet unnagjort så har livet her blitt hverdag det også. Men, noen ganger går det plutselig opp at ting ikke er helt som hjemme. Dette er noen eksempler på det:

 - Når man ikke gidder å bry seg om kakerlakken på gulvet fordi den ikke er større enn 2-3 cm, og kattene sikkert spiser den uansett

 - Når man åpner et forretningsmøte med bønn

 - Når de lokale ungene skriker "Mzungu!" eller "Azungu!" etter oss fra 150 meters avstand, eller enda bedre "Ma-China, Ma-China!" akkompagnert av at de drar øynene skrått bakover

 - Når sjefen kommer inn på kontoret med en diger fisk på pinne

 - Når ansatte faktisk kommer på jobb til tross for både halsbetennelse og malaria

 - Når de samme ansatte ikke kommer på jobb fordi det regner

 - Når møtet som egentlig begynner 9 begynner 10 og man tenker at "dette var jo ikke så verst!"

 - Når man sitter og venter på at internettsider skal lastes, eller bruker flere minutter på å laste ned dokumenter som er langt under 1 MB (Dette er forsåvidt som hjemme, men for 15 år siden...)

 - Når folk på fest danser masse selv om de bare drikker brus(!)

 - Når man kjører bil i sikksakk blant folk, geiter, folk, digre grytehull i veien, folk, kyr, høns og ikke minst folk.

 - Når man tenker "edderkopp på veggen, det er bra, den spiser mygg!"

 - Når bensinstasjonen ikke har verken bensin eller diesel

 - Når naboene kommer på besøk med en kjele ris som gave

 - Når man tenker "Å nei, sol i dag igjen!"

 - Når man tar seg en joggetur og plutselig har 30 unger på slep

 - Når man er på markedet, der det selges grønnsaker, småfisk, bøtter, mobilladere, kammer, løshår, krydder og oppskårne bildekk

 - Når vi er på butikken i Lilongwe og blir skikkelig fornøyde fordi butikken har ost!

 - Når man ser to ellers veldig macho, heterofile, gifte menn gå og leie hverandre langs veien, gjerne kun i lillefingeren

 - Når man ser staute, sterke kvinner bære tunge, svære melsekker på hodet

 - Når man ser folk sykle med en gris, geit, ku, dobbeltseng eller andre morsomme ting på bagasjebrettet

 - Når man ser små barn i fillete klær gå alene langs veien

 - Når man står opp om morgenen og finner ut at man ikke har vann - for tiende morgen på rad

 - Når vi leker "geit eller unge?"

 - Når man kjører langs veien på kvelden og ikke ser et eneste lys annet enn et par bål på en halvtime

 - Hver gang man blir tiltalt som "sir" eller "madam"

 - Når voksne folk får hakeslepp og stirrer intenst på oss i det vi går forbi

 - Når man ser biler som kjører med et knippe fisk hengende fra vindusviskerne

Ellers har vi notert at en fjaselåt om en rev er den største nyheten i Norge de siste åtte månedene, og at det ellers har vært stortingsvalg (en god nummer to) og knallsommer. 

Nervøse foreldre (og en som bare gledet seg) på tur i Afrika

Noen ord om hvordan vi lettere nervøse foreldres møte med Afrika var.

Først må vi jo bare si at denne turen hadde surret veldig oppi hodet vårt i mange måneder. Hva er det vi har sagt ja til nå? Hvordan ville dette oppleves? Ville vi se mange krypdyr/gekkoer etc?

Nå ja, dagen for avreise kom og spesielt tre av oss; meg selv (Tove), Sven og Gunvor var ikke spesielt tøffe. Men så hadde vi Tore da, helt utrolig - alt er spennende, all den gode maten vi skulle smake, god vin, kjøre rundt og få se mange nye steder...den mannen var ikke nervøs nei!

Vi landet i Malawi den 26.august og der stod et vakkert par (Thomas og Cecilie) og tok oss imot. Så utrolig deilig og få se dem igjen! Vi kjørte inn mot byen og nå fikk vi et innblikk i at her nede var det ikke mange biler, men folk overalt. Masse folk som gikk og syklet langs veien (nesten som 17. mai her hjemme). Så det var utfordringen her nede: Ikke kjøre på noen folk eller geiter, for de dukket også ofte opp. Vi kjørte over 200 mil i løpet av ferien der nede og det gikk bra.(HURRA!). De bilene fortjener mange klemmer fra oss.

Inntrykkene var mange, og vi har vel ikke helt klart og svelge alt enda, men her kommer noen av dem:

Veiene: Kunne være utrolig dårlige (og da mener vi skikkelig dårlige) eller så var de flotte. Noen til og med bedre enn her hjemme.

Mørket på kvelden: Ingen lys i gatene, da var det ikke lett å se noe nei. Folk hadde ikke refleks (kunne være en fin ting å sende nedover). Thomas og Cecilie er tøffe som tør å kjøre da.

Mat: Man måtte planlegge når man ble sulten, for der var det ikke bare å stikke innom en kafe og kjøpe noe. Det kunne lett ta opp mot to timer fra man bestilte til maten ble servert (også jeg som pleier og si: Nå MÅ jeg bare ha mat! Det hjalp ikke mye der.).

Penger: Alt skulle betales kontant. Det var ikke alle steder det var minibank, og var det det så var det ikke sikkert den fungerte. Veldig glad vi hadde med Thomas og Cecilie som var litt kjent med dette.

Ellers så må vi si at vi sitter igjen med inntrykk av at Malawierne er et veldig hyggelig folk. Blide og høflige, Tror Malawi blir kalt "Hjertet av Afrika" ("Afrikas varme hjerte" red.anm.) og det skjønner vi. Vi følte oss aldri utrygge, men litt som kjendiser. Gikk vi noe sted så hadde vi et følge etter oss. De ropte "Asungu!", lo og vinket. Moro for oss som bare skulle være der i 14 dager.

Så alt vi gruet oss til ble ikke så ille nei.

Maten var god, de fleste steder vi overnattet var bra, spesielt de med varmt vann i dusjen (vi er heldige her i Norge ja). Ikke var det spesielt mange krypdyr, gekkoer var det nok av men de ble en liksom vant med (det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si!).

Det er sikkert masse mer vi kunne nevnt, men vi har kost oss og hatt en opplevelse som vi aldri glemmer. Det var koselig og reise sammen med Tore og Gunvor, vi hadde mye latter og mange trivelige dager. Det var så trygt å reise med Thomas og Cecilie, de er jo så rolige og flotte. Det var veldig godt å være sammen med dem og vi gleder oss VELDIG til de kommer hjem. 

Tove og Sven

Bilder fra turen:

På veien i Mosambik: Er det en sandstorm vi ser i det fjerne? Eller kanskje en tornado?

Neida, det er bare en lastebil!

Veldig varierende veier. Her, et stykke bra vei :)

Takk til bilene for innsatsen på de Afrikanske veiene. Bra jobba!

Velkommen til Mosambik - det eneste landet i verden med en Kalashnikov i flagget.

Heldigvis er folka vennligere enn flagget. Her får vi en danseoppvisning på Ilha de Mozambique.

Herlig innlevelse fra danserne - selv om minstemann ikke helt henger med :)

Vi får ikke lov til bare å sitte og se på, men må vær så god bli med vi og. Moro!

Seilbåt foran fortet.

En av strendene på Ilha de Mozambique.

Flotte, gamle bygninger i fritt forfall på øya.

Fremtidige fotomodeller flørter med kameraet :)

Vasco da Gama holder vakt foran kirken.

Fortet ble bygget av portugiserne etter at de koloniserte øya.

Kirken på fortet er det eldste europeiske bygget på den sørlige halvkule. Den stod ferdig i 1522.

Sven på vei inn i kirken.

Med kanoner og kors la portugiserne Mosambik under seg...

Tove og Gunvor i entreen på Patio dos Quintalinhos der vi bodde.

Kveldsutsikten fra gjestehuset.

Dagsutflukt fra øya. Vi seiler til en fin strand på fastlandet.

En sunn sjel i et sunt legeme: Sven tar seg en joggetur på stranda.

Tore: "Hvis det er sånn du skal oppføre deg så kan du bare dra hjem asså!!

Så da dro vi da. Tilbake i Malawi og klare for safari - skiltet på hotellet er litt skummelt...

De kødda ikke. Fuglene bryr seg tydeligvis ikke så mye om advarselen...

Flode på vei for å ta seg et bad.

Gjeeeeeesp!

Flodhestklem!

Blid elefant på vassetur i Shireelven.

Liwonde nasjonalpark - vi så sikkert 100 elefanter!

En lokal fisker hiver garnet.

Sven har styringa!

Tore smaker på den lokale maten - nsima og chambo. Konklusjon - ikke den beste maten på turen, men ikke så gærent hvis man bare tar litt av sausen og litt salt på!

Runder av med et bilde av Cecilie, Tore og Gunvor på stranda i Malawi.

Arvtagere søkes!

Vi har nå vært her to tredjedeler av det planlagte oppholdet, og vi begynner å se snøen i enden av den afrikanske solen. Sagt med andre ord: Vi skal hjem herfra i januar.

Flora videregående søker nå etter noen som kan ta over stillingene til Eva og meg. Oppstart er i midten av januar. Sjekk ut jobbannonsen på:

http://global.no/stillinger#2_fredskorpsstillingar_som_prosjektradgjevar_i_malawi

PS: Reisereportasje fra turen med foreldre kommer etter hvert, vi må bare gå gjennom 1500 bilder og skrible ned noe om det først!

Vi starter opp leksehjelp på kultursenteret!

Bare et kjapt, lite innlegg før Thomas og jeg tar imot våre lett nervøse foreldre på flyplassen i Lilongwe og setter nesa vår mot Ilha do Mozambique, strandliv og fantastisk sjømat:)

Denne uka har jeg jobbet med forberedelser til skolestarten her. Det vil si, vi skal starte leksehjelp på kultursenteret for elever på secondary school. Jeg har jobbet som frivillig med dette i Røde kors hjemme i Norge, og har stor tro på at mange kan dra nytte av et slikt tilbud her i landet også.

For det første er det, som Thomas har skrevet tidligere, ikke mange av innbyggerne i Nkhotakota distriktet som har strøm i hjemmene sine. Ca. 3 % har strøm i området her, noe som gjør lekselesing etter mørkets frembrudd, som er rundt klokka seks, vanskelig for mange. På kultursenteret har vi både strøm, lys og plass. Det vil vi at ungdommen skal kunne benytte seg av.

For det andre er skoleklassene i Malawi store, og da mener jeg digre. Lærertettheten ligger i gjennomsnitt på ca. 1 lærer per 100 elever. Hvordan i all verden klarere lærerne å følge opp elevene sine? Sannheten er at mange ikke klarer det, elever blir hengende etter, mister interessen, og mange slutter. På ungdomskolen og videregående er det riktig nok litt færre elever i hver klasse, men man merker lærermangelen også her. Det er for eksempel vanskelig å trekke kvalifiserte lærere til skoler i rurale områder. Mange lærere ønsker ikke å bosette seg i områder det ikke finnes strøm eller innlagt vann. Som lærer har man høyere utdanning og mange ønsker å ha tilgang på litt mer luksus enn det landsbygda gir. Leksehjelpa er en mulighet for elever til å få individuell hjelp med det de lurer på, noe som kanskje kan bidra til at noen flere gjennomfører skolegangen sin.

En god gjeng fra og rundt organisasjonen har sagt villige til å bruke en kveld i uka som leksehjelpere for elevene. Vi skal hjelpe i alle fag, fra "Life skills" til matte. Skolen begynner igjen 9. september, og vi starter leksehjelpa uka etter. Gleder meg, og håper det er mange som vil benytte seg av tilbudet vårt! :)

Skriver mer om dette når vi er igang! Nå er det endelig helg, og bare et par dager til vi skal hente Afrikafarerne! Hurra:)

Teknokjendis og endelig litt fremgang

I vår en gang (vel, vår i Norge, slutten av regntida her) fikk jeg besøk av to journalister/journaliststudenter som var i Malawi for å skrive om en rekke ulike tiltak for å forbedre energiforsyningen i landet. Forrige fredskorpsdeltager hadde reklamert godt for prosjektet vårt, så prosjektet vårt var et av initiativene de var her for å finne ut mer om. 

De har nå skrevet en sak om prosjektet her i Nkhotakota, som havnet på trykk i teknisk ukeblad her om dagen. Det kunne selvfølgelig vært enda mer korrekt og enda mer faktaorientert, men det skal jo også ha en viss nyhetsverdi, så jeg skjønner at man må ha et bittelitt tabloid preg på det. Det ble heldigvis ikke verken så flaut eller tabloid som jeg hadde fryktet, så kudos til journalistene for det! Saken kan du lese her. 

Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det har vært at ting går tregt her. Vel, forrige helg fikk jeg endelig det nyopprettede styret i den nyopprettede bedriften Kumudzi Kuwale til å skrive under på vedtektene, slik at vi endelig kunne få registrert bedriften. Kumudzi Kuwale er chichewa, og oversettes best til norsk med "landsbylys".  Vi har hatt lyst til å starte en separat datterbedrift for å ta seg av energiprosjektet, for å være sikre på at vi skiller det å være ungdomsorganisasjon fra det å være energibedrift og for å sikre at feil hos en av partene ikke går utover den andre.

Forrige uke var jeg i Blantyre og fikk hjelp av en kar til formelt å registrere bedriften. Etter å ha kranglet litt med mannen bak pulten på Malawis versjon av Brønnøysundregistreret, endret noen (helt uforståelige) ting i vedtektene og ventet noen dager har jeg nå klart å få tak i et flott papir der det står at Kumudzi Kuwale Ltd. er registrert som bedrift i Malawi. Hurra!

I tillegg var jeg på besøk hos Powered by Nature (for de som er interessert i hvem de er og hva de gjør, klikk her). Der kjøpte jeg inn noen små solsystemer for promotering og testing. Første steg blir å vise Geoffrey (den lokale elektroingeniøren) hvordan de fungerer. Deretter blir det kanskje noen turer tilbake i landsbyene vi var i i våres. 

Det har nemlig gått lang tid siden vi var der sist. Jeg har hatt dårlig samvittighet for det, men vi har fortsatt ventet på svar på søknadene vi har skrevet for å få tak i startkapital. Å ta opp et lån er ganske uaktuelt her i Malawi, siden den offisielle lånerenten ligger rundt 25 % og i praksis er ganske mye høyere for et høyrisikolån til en liten energibedrift som ikke har noen resultater å vise til ennå.

For nå er det startkapitalen som mangler. Jeg har søkt midler fra et par steder, men tenker også å registrere oss på et par crowdfundingsider på nett. Når det er på plass begynner det vanskelige - å få dette til å bli en bedrift som faktisk klarer å gå rundt. Vi gjorde en studie i fjor, som viser at folk allerede bruker en del penger på parafin, mobillading batterier til radioer og så videre, så det er tydelig at selv om de er fattige så har mange litt penger å bruke på energiløsninger. Så får vi se om vi klarer å overbevise dem om at dette er bedre løsninger da. Jeg ser for meg at dette kommer til å ta tid, og at mye av jobben til neste års fredskorpsdeltager blir nettop det: Få bedriften opp og gå. Jakten på neste års deltager starter snart, så hvis det høres interessant ut, følg med for mer informasjon!

Jaja, nå får jeg sette i gang å jobbe litt igjen, det er nok å ta tak i...

Instruksjonsboka til bilen

Hjemme har vi ikke bil, men her fant vi ut at vi trengte det. De lokale minibussene her er utrolig treige, og ofte involvert i ulykker siden de stapper opp mot 30 stykk inn i busser som er laget for maks 16 personer.

Vi reiser en del rundt i landet, så å ha bil er utrolig praktisk. Til nå har det vært veldig lite galt med bilene, bortsett fra reparasjonene etter at Landcruiseren bestemte seg for å ta en ekskursjon ut på et jorde, pluss at vi har dem på service ganske ofte siden de ikke er splitter nye.

Og, hvis det er noen småproblemer som oppstår langs veien har vi heldigvis en klokkeklar instruksjonsbok som forklarer oss hva vi skal gjøre!