Wohoo! Jeg mener: WOHOOO!!!!

Grunnen til wohooinga i overskriften er ganske enkel: Ting går så det suser for tida!

Vi har inngått en avtale med Grønn Hagen Bjørke Malawi Foundation om å installere solcellesystemer på fire skoler i Chintheche. Hussein, Geoffrey og en del av studentene fra NYO sitt yrkesopplæringssenter har forberedt seg godt, laget rammer og stativer til solcellepanelene og sjekket det elektriske utstyret, og nå er vi klare til å dra dit for å installere utstyret. Den første uka i desember drar vi nordover og satser på å ha gjort unna alt av installasjon i løpet av uka. Prosjektet er en fantastisk måte å komme i gang med praktisk arbeid på bakken, og det gir inntekter både til Kumudzi Kuwale og til NYO.

Det var grunnen til wohooinga. Grunnen til WOHOOOinga er at jeg (og med "jeg" mener jeg NYO, gjennom søknaden jeg skrev) har fått tildelt opp mot 1 000 000 NOK (en million kroner) i støtte fra den norske ambassaden i Lilongwe til å utvikle energiprosjektet! Det betyr at neste års deltager, Trygve, har masse å drive med når han ankommer!

Etter mange måneder der jeg har følt at ting har gått tregt og hvor jeg har vært redd for at jeg skulle dra fra Malawi uten å ha dratt prosjektet i riktig retning har situasjonen nå endret seg veldig!

Jeg har startet en energibedrift som har (hvis alt går som det skal neste uke) installert solcellesystemer på fire skoler, noe som gir lys til hundrevis av skolebarn og jeg har skrevet en søknad som har sikret en million kroner som skal brukes til å forsyne flere tusen Malawiere med elektrisk lys og mobillademuligheter fra solceller, i tillegg til rentbrennende ovner som vil redusere avskoging, medføre færre luftveissykdommer etc.

Så derfor: WOHOO!!

Nedenfor er noen bilder fra de siste ukene:

Geoffrey og Ola Grønn-Hagen på befaring i Chintheche

Ola med en gjeng elever som venter i spenning på at Grønn-Hagen Bjørke Malawi Foundation skal bygge en ny skolebygning. Denne dagen foregår undervisningen under stråtak.

Ett av skolebyggene hvor vi skal installere solsystemer

Hussein og en student sveiser tyverisikre rammer til panelene.

Rammene passer perfekt!

WOHOOO!!!

Jan Håkon fra ambassaden signerer avtalen mens Augustine (saksbehandleren) og jeg ser på.

I banken

Jeg har vært i banken et par ganger i det siste. Nettbank er en fjern, fjern drøm i dette landet, så betalinger skjer enten ved sjekk, bankoverføring eller kontant, og skal man sjekke saldoen så må man møte opp i banken og stå i kø og snakke med en mann eller dame i en skranke.

I banken er det en haug med folk. En amayi gir pupp til ungen, folk sitter inntil veggen og ligger på gulvet, noen har lagt seg til å sove. Jeg teller 55 personer i det lille lokalet. I en krok er det et bord der noen skriver på noen papirer. Det er en slags kø, men det er også en annen kø på siden av køen (og gjennom den) som sniker seg forbi køen (tror jeg). Noen går rett forbi køen, andre stiller seg bak, andre hopper inn midt i køen. En eldre mann med en lav, sylinderformet hatt (sånn som man ser mye av i den arabiske verden, jeg vet ikke hva den kalles) og kun en fortann stirrer rart på meg mens jeg venter der jeg tror jeg bør vente.

Jeg prøver å spørre om folk står i kø og får "ja" til svar (man får alltid "ja" til svar i Malawi, samme hva man spør om). Jeg står litt i den ene køen, litt i den andre, litt inntil veggen og litt tilbake i køene. Så blir det ledig i skranken. Jeg føler at jeg sniker fælt i det jeg går frem til skranken, men resten sitter/ligger bare på gulvet, og jeg blir veivet frem av skrankedama, så da benytter jeg sjansen. Noen snorker, på et annet sted i banken griner en liten unge.

Vel fremme får jeg beskjed om at internnettet i banken er nede, så jeg får ikke hevet sjekken jeg har med meg for å få ut kontanter til meg selv. Den andre sjekken jeg har med meg er for å overføre penger fra en konto til en annen. Denne får jeg levert, og etter å ha fylt ut et skjema har jeg i følge damen nå gjort alt jeg skal for å overføre pengene fra den ene kontoen til den andre. Siden intranettet i banken er nede må jeg komme tilbake dagen etter for å se om pengene er overført og sjekke saldoen på kontoen.

Jeg snur meg og går mot utgangen. De fleste titter på såpeserien som vises på TV-en de har stående i lokalet, men noen personer stirrer på meg med kulerunde øyne uten å ta blikket fra meg. Barna, selvfølgelig, men også et par voksne. Jeg ser på klokka. En time og et kvarter - ikke verst.

Dagen etter: Det tar ikke mer enn ca et kvarter å nå skranken. Mange av de samme ansiktene er i banken i dag igjen, men klokka er ikke mer enn 8:00, så ingen av dem har satt eller lagt seg ennå. Jeg får sjekket saldoen. Pengene jeg venter på er fortsatt ikke overført. Jeg går ut igjen og må komme tilbake neste gang jeg ønsker å sjekke saldoen. Kanskje i ettermiddag?

Fullt hus på leksehjelpa!

Hver tirsdag og torsdag ettermiddag har vi nå leksehjelp på kultursenteret. Vi er en gjeng med frivillige som stiller opp og hjelper videregåendeelever med ulike ting de sliter med på skolen. På tirsdager kan elevene få hjelp med realfag, på torsdager engelsk, historie, geografi, life skills, etc. Vi har valgt å fokusere på elever fra form 2 og 4 (videregående skole her består av form 1-4) fordi de har eksamener i enden av året. Elevene som kommer er som regel veldig motiverte og har lyst til å lære. Josh, en amerikansk fredskorpser som er frivillig, sier han syns det er kjempedeilig å komme hit fordi elevene er interesserte og hører på det han sier. Til vanlig er han lærer på en skole i nærheten for klasser på nærmere 70 elever, der er det mildt sagt utfordrende å følge opp hver og en elev. Vi ønsker selvfølgelig også å nå dem som ikke er blant de beste i klassen sin og som sliter enda mer fagene, men det er her, som i Norge, at ekstra skolearbeid helst tiltrekker dem som ønsker å gjøre det bra og er motiverte. Det er synd. Men jeg tror at de elevene som dukker opp syns de får god hjelp, og det er kjempegøy å se at folk kommer tilbake igjen og igjen J

Et lite problem vi møtte på i begynnelsen var at nesten alle elevene som kom, ønsket hjelp med realfag. På tirsdager har vi hatt opp mot 25 elever, mens det forrige torsdag bare kom en elev. Men, i går var det fullt hus med elever som ville ha hjelp i engelsk, historie, life skills og geografi! HurraJ

Dette innlegget er en liten oppfordring til dere nye som kommer i januar: jeg håper, håper, håper (!) at dere vil bidra til at leksehjelpa vår består neste år også. Jeg lover dere at det er kjempegøy, litt utfordrende, men ikke minst givende å hjelpe elevene J

Legger ut et bilde fra musikkskolen som også er oppe og går nå. Tre norske fredskorps ung-deltakere fra Music Crossroads i Lilongwe kommer hit til Nkhotakota en uke i måneden for å undervise i ulike instrumenter og sang. De skal også starte opp et kor. Tror det blir kjempebra, og de ungdommene som har vært her denne uka har storkost seg J Det er så deilig å se at ting skjer!!! Det meste tar himla lang tid å få på plass her, og det er nok av utfordringer og frustrasjoner på veien, men det gjør også at å se ting skje på bakken er så utrolig kult.

Mango, mango, mango!

I en liten hage ved et lite hus i en liten by i et lite land i Afrika står det et tre. Treet er kjempehøyt, nesten så høyt at det stanger i himmelen, og det er fullt av fine greiner å klatre i. Det har mange fine, grønne blader og for ikke så veldig lenge siden dukket det også opp noen små, grønne frukter på det, ikke større enn ei lita nøtt eller drue.

Først en liten frukt, så to, så tre og nå er det sikkert minst hundre tusen millioner milliarder frukt der! Og jammen har de vokst siden vi først oppdaget dem! Det som så ut som druer ser nå ut som om de skulle ønske de var en diger kokosnøtt istedenfor. Men, det er verken druer eller kokosnøtter som vokser i det høye treet i den lille hagen ved det lille huset. Det er mango for tenk!

Hvis vi vil ha en av mangoene kan vi klatre høyt opp i treet og plukke dem. Innimellom faller de ned på bakken, og da må vi passe oss så vi ikke blir truffet av dem, for da får vi nok kul i hodet. Etter at vi har fått tak i nok mangoer tar vi dem med inn i det lille huset og tar av skallet. De er knallgule inni, fargen ser ut som en eggeplomme!

Etter at vi har tatt dem med inn på kjøkkenet skyller vi dem og tar av skallet. Så kutter vi dem opp i biter og har dem på frokostblandingen vår, blander dem med isbiter og lager smoothie, eller vi gnafser dem i oss uten noe annet dilldall!

Mmmm.... mangosesongen er her!

Ikke helt moden ennå, prikkene må komme litt bedre frem først.

I Nkhotakota kommer mangoen i klaser :)

Sikkert hundre millioner milliarder mango i treet!

Mushy mango - perfekt for smoothie :)

Frokost og  mangosmoothie underveis...

Luksusfrokost: Müsli med naturellyoghurt, malawisk honning
 og mango fra mangotreet i hagen!

Gloheite november

Det er snart november.

I oktober har mange av trærne her mistet bladene slik som hjemme, men der stopper også likheten med hvordan det er i Oslo og Fredrikstad og hvor det nå er dere sitter og leser dette innlegget. Mens dagene hjemme blir kortere, mørkere og kaldere blir dagene her varmere, varmere og varmere. Mye varmere. Mens bladene hjemme forsvinner fordi det drar seg mot vinter er det mangelen på livgivende regn som sørger for at noen av trærne mister bladene her.

Og nå kommer november. Helt siden vi kom hit har vi hørt skrekkhistoriene om november.

November er måneden der lufta står stille. Gressbrannene man ser så mye av i september og oktober tar slutt når folk begynner å så jordene igjen, men det kjennes ikke sånn ut. Tvert i mot kjennes det som om man har flyttet seg midt inn i flammene. Selv i skyggene er sola sjefen - man slipper ikke unna varmen noe sted. Den bleke huden vår blir lyserød og sprøstekt. Lastebilene slutter å kjøre midt på dagen. Asfalten blir så varm at luften i dekkene utvider seg og fører til at de lett kan eksplodere. Gummisåler smelter når man står stille for lenge.

Sola rykker så nærme at man kan strekke ut hånden og ta på den. Det ligger en intens eim av svette i lufta. Mangelen på regn gjør hele landet om til et støvete, brunt teppe. Det lille som er igjen av vegetasjon tørker inn til den går i oppløsning og blander seg med støvet som virvles opp av svette fotsåler og sykkeldekk som er så varme at man brenner seg hvis man kommer borti dem. Støvet som virvles opp blander seg med svetten og innhyller alle i det som ser ut som en slags melblanding. Slik går vi rundt som ukegamle fisk, klare til å paneres på den gloheite asfalten alle sammen.

Vannet i Lake Malawi begynner å syde og boble, noe som betyr at kommer man for nær innsjøen er det som å befinne seg i en dampkoker. Sukkeret i sukkerrørsplantasjene nord for byen smelter. Heldigvis er det ikke maissesong på denne tiden, hvis ikke hadde vi druknet i karamellglasert popcorn alle mann.

I alle fall er det det vi har hørt. Kanskje det ikke er 100% sant alt sammen. Vi får se hvor ille det blir. Til nå har vi ikke hatt det så aller verst. De varmeste dagene  har vi overlevd ved å bevege oss minst mulig og drikke masse vann.

Ute er gresset som var så grønt da vi kom gulbrunt allerede - det lille som er igjen av det. Elvene er snart tørre og vi lengter etter regn.

Sol ute, sol inne...

Et lite knippe malawiske fornavn

•           Lovemore
•           Thanks God
•           Blessings
•           Praise
•           Master
•           Worried
•           Gift
•           Bright
•           Witness
•           Precious
•           Obey
•           Mercy
•           Favor
•           Fortune
•           Faith
•           Joy
•           Brave
•           Innocent
•           Wisely
•           Blessme
•           Charity
•           Funnie
•           Wiseman
•           Forgive
•           Hope
•           Happy
•           Solace

Jeg synes det er en fin tradisjon å kalle opp ungene sine med navn som betyr noe. Glede, Modig, Gave, Elskmer og Håp, herlig! Obey, Worried og Favor er jeg litt mer usikker på, men, men.. Hver sin smak J

Mannen som skulle stelle hjemme

I går var det morsdag i Malawi (gratulerer!). Det betød fridag. På mandag skulle Cecilie og jeg lage litt mat, kose oss og se på film på PC-en.

Vi stekte kjøttdeig. Kjøttdeigen her er full av fett, og etter å ha stekt opp første vending med karbonader var stekepanna også ganke full av fett. Jeg tenkte at det var lurt å kvitte seg med dette før stekerunde to, og at det var lurt å helle alt i en kopp istedenfor å tette sluket med stekefett. Tanken var god. Utførelsen derimot var ikke spesielt god.

Etter å ha fylt hele koppen med rennende, glovarmt fett med millimeterpresisjon og stor konsentrasjon skulle jeg sette panna tilbake på plata. I det jeg løftet opp stekepanna med høyre hånd dryppet det en liten dråpe varmt stekefett ned på den venstre, som holdt koppen. Refleksene mine er tydeligvis i orden, for jeg rykket til, med det resultat at nesten alt innholdet i koppen skvulpet ut på hånden min. For å sitere Ludvig fra Flåklypa: Det var vondt det!

Fem timer senere var vondten endelig gått over nok til å kunne ta hånda ut fra kjelen med kaldt vann uten at det kjentes ut som om den var satt fyr på. Da så den slik ut (det var litt vanskelig å ta bilde av blemmene mellom fingrene, så dere får klare dere uten):

Heldigvis har vi en flott reisemedisinkoffert, så vi surra på ei fille, så ble alt bra igjen!

På stranda dagen etter fikk jeg selvfølgelig høre fra alle jeg møtte at "sånn går det når mannfolk skal bevege seg på kvinneterritorie!" Det minnet meg på dette eventyret (som ble skrevet for ca 170 år siden i Norge):
http://runeberg.org/folkeven/010.html