Litt om en vanlig dag og hva som har skjedd i det siste.

Den siste uka har Cecilie og Eli vært ute på eventyr, mens jeg har vært igjen for å fullføre litt jobb. Da de dro tenkte jeg at det skulle være deilig å ha noen kvelder helt for meg selv, at jeg skulle spise opp alle kanelbollene i fryseren og at jeg skulle benytte anledningen til å jobbe en del, se litt på noen TV-serier på PCen og lese ut krimboka jeg holdt på med (katalysatormordet av Hans Olav Lahlum). Bortsett fra å spise opp kanelbollene så har jeg gjort akkurat det.

Cecilie og Eli dro på fredag. Samme kveld hadde de gjenværende azunguene azungukeld hos Andreas, der vi lagde hjemmelaget pizza, drakk øl og så på den fantastiske (og fantastisk sære) filmen "Fear and loathing in Las Vegas". Helga gikk ellers med til å flikke litt på søknader og henge på kultursenteret. 

Ellers har vi fått Laila (Landcruiseren vår) tilbake fra verkstedet til John! Den hadde en litt uheldig tur ut i en maisåker etter at Jack punkterte da han kjørte den hjem fra Blantyre. Bilen (og Jack) ble ganske rystet, men er nå fikset (både bilen og Jack antar jeg). Splitter nytt dekk er nå på plass, og diverse ting er fikset og Laila er klar for veien igjen. Av en eller annen grunn begynte sentrallåsen å fungere igjen rett etter at bilen var på jordet, det er jo en ekstra bonus.

Det har vært lenge siden sist jeg har skrevet noe her, det er mest fordi det har vært mye jobb, og også fordi det ikke har vært så mye nytt å melde. Det blir hverdag her også. Dagene går som regel unna som følger:

0630-0700: Mobilalarmen piper/ringer. Jeg står opp og slipper inn Moses som er klar til å begynne arbeidsdagen sin. Vi har bare kaldt vann, og for tiden er det kaldt om natten og morgenen, så ofte orker jeg ikke dusje, men tar litt vann i håret og vasker meg med en klut på strategiske punkter istedenfor. 

070-0800: Jeg spiser frokost, snakker litt med vakta og Moses og gjør meg klar for jobb. I det siste har jeg gått til jobb gjennom Bomaen. Da kommer man litt nærmere på folk, med unger som roper "Azungu Boo?!?!" og viser tommelen opp, gamle damer som sitter på trappa til huset og gjør husarbeid, menn som er på vei til et eller annet og som IKKE gjør husarbeid, høner som klukker og geiter og kyr som gresser. Men, som regel kjører vi, siden vi har bil og er late.

0800-1200: Jobb. I det siste har det vært søknadsskriving og prosjektplanlegging det går i. Ellers har jeg tidlig i juni vært på en workshop i Salima om forretningsstrategier for offgrid elektrifisering. Jeg har noen møter innimellom, men mye av tiden sitter jeg på kontoret. Jeg har også begynt på å lage en nettside, men energiprosjektet tar mesteparten av tiden, så den går det tregt med.

1200-1400: Lunsj. Lunsjen skal egentlig bare vare en times tid, men en time kan defineres på mange forskjellige måter i Malawi. For eksempel er en lunsjtime 120 minutter. Da er kontoret låst. Lunsjen inntas enten på kultursenteret (ris eller chips, med kylling, fisk eller geitekjøtt, etterfulgt av kaffe), hjemme (Cecilie fikk nok av kultursentermaten en stund, og vi hadde enten norsk lunsj med norske ting vi fikk av pappa, eller en omelett eller salat), eller på den mest fancy restauranten i Nkhotakota - Sitima Inn, der de har veldig god salat og andre ting

1400-1700: Jobb. Etter lunsj møter jeg som regel Geoffrey, elektroingeniøren i NYO. Vi diskuterer prosjektet litt og blir enige om hva han skal gjøre, før jeg fortsetter med det jeg gjorde før lunsj. Tirsdag og torsdag skal vi egentlig ha chichewatime med madam Namate fra 1600-1700, men i det siste har vi nesten ikke vært der. Alle vi har med å gjøre snakker bra engelsk, og det har vært mye annet som skjer, så motivasjonen har vært skrantende.

1700-1900: Vi drar hjem fra jobb, gjerne innom markedet for å få tak i ferske grønnsaker og de lokale butikkene for å få tak i andre ting som pasta, yoghurt, dopapir, vaskemiddel osv. På markedet har de veldig gode grønnsaker, og de koster så og si ingenting for noen på norsk lønn. Ost har de ikke i Nkhotakota, og det er kun Hajveri (den lokale pakistanersjappa) som har kjøtt. Kjøttet er frossent og kommer fra Lilongwe, men kvaliteten er OK. Jeg har aldri blitt dårlig etter å ha spist det. På Hajveri har de til og med ismaskin, men den har jeg aldri provd. Hjemme snakker vi med Moses og vaktene igjen, leker litt med Lion (bikkja) og kattene, før vi lager middag og spiser. Innimellom gidder vi ikke lage mat, og spiser på kultursenteret (se lunsjdelen for meny), eller Sitima, der de har lasagne, burger, bobotie, pasta og mye annet godt.

1900 - Leggetid: Nå er det bekmørkt, så det frister lite å gå en tur eller trene ute, så som regel leser vi litt, ser på en film eller TV-serie på PCen, eller pusler rundt i huset. Leggetid er som regel en gang mellom 2130 og 2330.

Leggetid-Våknetid: Vi prøvde en stund å ha kattene utendørs. Da klatret de opp på vinduet utenfor soverommet en gang på natta og ga beskjed om at de ville inn ("MiiiiiiiaaaaAAAOOOOOUUUWWWW!!!!"). Vinduet har ikke en heldekkende glassrute, siden det som regel er varmt her, men har insektsgitter som passer veldig bra for små katteklør å klatre i. Vi prøvde å ignorere dem, men etter en halvtimes katteorkester slapp vi dem inn. Vi prøvde også å spraye dem med en sprayflaske, men da flyttet de seg bare til bakken rett utenfor vinduet og skrudde opp volumet litt. Vi prøvde også å slippe dem ut før natten, for så å ha dem inne. Det hjalp litt, men de hadde ikke en kattedo, så de brukte vasken. Ingen varig løsning med andre ord. Nå har de fått kattedo og er inne på natta. Dermed sover vi faktisk hele natten. En fin (om ikke 100% sammenlignbar) test på hvordan det bilr å få småbarn. Vi venter nok litt til med det.

I helgene drar vi som regel vekk fra Nkhotakota. I juni har vi vært i Blantyre (som Cecilie skrev om) og på avskjedsfesten til Nicolai i Kasungu. Det var veldig gøy. Nicolai er en bra fyr, så det blir litt kjipt når han drar, men vi overlever nok. Ellers drar vi ofte på stranda, innsjøen her er fantastisk og det er bare 10 km til fish eagle bay som er et fantastisk sted drevet av en veldig trivelig kar fra Kongo. Og ja, vi bader i innsjøen, selv om det finnes bilharzia i Lake Malawi. Nord i innsjøen er det liten sjanse for å få det, og dersom man får det kan det nemlig behandles med medisiner, i motsetning til hva de norske hysteriske legene på reiseklinikken sa.  Å være her et år uten å bade i innsjøen hadde vært så vanvittig uaktuelt.

Det var det for denne gang. Nå har jeg akkurat levert inn søknad om midler til utstyr, i tillegg skal jeg levere en søknad om midler til daglig drift av prosjektet (lønn, regninger for kontoret vi må ha osv) senere i dag. Håper de går gjennom!

Forlovelsesfest og luksus i Blantyre, og så besøk av Eli. Hurra!

Fredag for to helger siden kjørte vi avgårde til Blantyre, Malawis største by og finanshovedstad. Vi var bedt i forlovelsesseremonien til Chikondi, en kollega i NYO. På forhånd hadde vi fått beskjed om å ta med masse småsedler, dansesko og godt humør, så det gjorde viJ

I innbydelsen sto det at seremonien skulle begynne klokka ett på ettermiddagen på lørdag, så da, som seg hør og bør i Afrika, dro vi dit rundt klokka tre. Det hadde allerede kommet mange gjester (det var invitert rundt 350 stk.!), og den vordende brudgommen satt spent i en sofa foran alle sammen. Malawiske rytmer runget ut fra høyttalerne og noen hadde allerede begynt å danse. Det skal legges til at det ikke skal mye til før Malawiere begynner å danse. Kjører det en bil forbi som spiller musikk med vinduene nede, kan du være sikker på at du ser minst et par-tre Malawiere svinge litt på hoftene. Plutselig endret musikken seg og bruden kom dansende ut i hagen sammen med forlovere og andre kvinner blant familie og venner.

Den vordende bruden i lilla

Seremonien fortsatte med masse musikk og dansing. Ulike grupper fra gjestene (for eksempel brudens familie, brudgommens venner, brudens søsken, brudgommens kolleger) skiftet på å danse rundt det forlovede paret mens de kastet penger på dem. Vi danset også rundt dem, til stor fornøyelse for de andre som var der. Asunguer som danser! Det er morsomt det!

Dansing og pengekasting.
Jeg prøvde å legge opp en video av dette for å vise det litt bedre, men det fikk jeg ikke til å funke. Blæ.

Slik fortsatte det i et par timer før det var på tide å utveksle levende kyllinger mellom de to familiene, for så å dele en grillet en. Det hele ble avsluttet med noen runder til med dansing og pengekasting. Vi fikk æren av å være med på den siste dansen. Ganske morsomt i grunnJ

Hele gjengen fra Nkhotakota

Familiene utveksler kyllinger

Det nyforlovede paret:)

En annen veldig positiv ting med Blantyre var at byen føltes som en ordentlig by! Det vil si, den hadde et ordentlig bysentrum som man kunne vandre rundt i med butikker og restauranter. Og siden det ikke ble servert noe særlig mat i forlovelsen, dro vi etter festen på fancy restaurant der vi spiste tre-retters middag med vin tilJ Ah, fantastisk! Jeg hadde tomat suppe til forrett, ossobucco med risotto til hovedrett og sjokoladefondant til dessert! Jeg kjente det stakk litt i samvittigheten da vi fikk regningen og den var like stor som flere månedslønner for noen her, men jeg må innrømme at det var utrolig deilig (og også litt nødvendig for den mentale helsen) å unne seg litt mer luksus enn vi er vant til dette året.

Mmmmm...

Når jeg skriver dette innlegget har jeg akkurat fått besøk av venninna mi, Eli. Første vennebesøk. Fantastisk koselig, og vi har fått påfyll av makrell i tomat, grovt mel og melkesjokolade :) Jeg og Eli skal farte rundt i Malawi i et par uker, og vi har allerede rukket å se masse elefanter, vortesvin, impalaer, bavianer og kuduer i Liwonde nasjonalpark.

I morgen tidlig skal vi gå tur på Zombaplatået, før vi drar videre sørover til Mulanje, det høyeste fjellet i Malawi. Satser på å avslutte turen i varmen ved sjøen slik at Eli slipper å bruke superundertøy og boblejakke under hele oppholdet her i Afrika! 

Workshop om kjønnsroller med de unge kvinnene i Mkaika Young Women Can Do It Club

På lørdag var jeg og Eva i Mkaika, en landsby ca. en halvtimes kjøretur utenfor Nkhotakota sentrum. Vi skulle besøke jentene i den nystartede Young Women Can Do It-klubben der, for å holde en workshop om kjønnsroller og utfordringer knyttet til kjønn. Young Women Can Do It er et prosjekt som støttes av Utviklingsfondet og blir drevet av den malawiske organisasjonen Network for Youth Development. Rundt 80 klubber er startet opp rundt omkring i landet. De jobber for å bedre situasjonen til jenter i Malawi, blant annet gjennom informasjonsarbeid om kjønnsspørsmål på skoler, de har debattgrupper og jobber også med miljøvern.  

Det ble en veldig spennende workshop der mange vanskelige temaer ble tatt opp. Tanken vår var å skape et rom der de kunne diskutere og dele erfaringer de har som unge kvinner i Malawi. For å gi dere et lite innblikk i de utfordringene vi snakket om, vil jeg beskrive den siste aktiviteten vi hadde. Vi avsluttet workshopen vår med å dele jentene inn i grupper. Hver gruppe skulle velge ut den største utfordringen de mener jenter og kvinner møter i Malawi, for så å vise situasjonen i et rollespill. Vi hadde fem grupper, og dette var det de trakk frem:

• Gruppe 1 spilte ut en situasjon der ei jente blir tvunget til å ha sex med læreren sin. Han truer med å stryke henne hvis hun ikke går med på det.
• Gruppe 2 spilte ut en situasjon der kvinnen ikke har muligheten til å si nei til sex med mannen sin. 
• Gruppe 3 fokuserte på voldtekt.
• Gruppe 4 spilte ut en situasjon der jenter ikke får de samme jobbmulighetene som gutter.
• Gruppe 5 fokuserte på vold mot kvinner i ekteskapet.

Dette er heftige utfordringer knyttet til seksuelle overgrep, vold og manglende muligheter. I tillegg ble andre holdninger og forventninger til hva jenter og kvinner i Malawi skal gjøre og være trukket fram. Et eksempel er foreldre som lar være å sende døtrene sine på skolen. Utdanning er ikke regnet som like viktig når de allikevel bare skal gifte seg og flytte bort fra familien. Et annet eksempel er manglende muligheter for å ta egne avgjørelser fordi det som regel alltid er mannen i familien som har det siste ordet.

Det er lett å kjenne på følelsen av håpløshet. Men en positiv side er helt klart alle de tøffe og reflekterte unge kvinnene vi har truffet som jobber hard for å utfordre eksisterende holdninger mot dem. The young women who can do it i Mkaika er i hvert fall veldig innstilt på å jobbe med saken! 

Ferie

Vi har nå vært på ferie i to uker med pappa/svigers (Thomas' pappa - Ivar). Ivar påstår selv at han er i slekt med selveste Donald Duck. Med det mener han at han har en god porsjon uflaks og at han alltid klarer å havne i usannsynlig krunglete situasjoner.

Personlig er jeg en erkerealist som tror at sånne ting jevner seg ut over lang tid, men etter å ha vært på ferie med ham i over to uker begynner jeg sannelig å tvile litt...

Vel, ferien vår har vært særdeles innholdsrik, og vi har hatt noen fantastiske opplevelser, men også en del (ganske mye) krøll, knot og krangel med safariselskapet. For å ta det negative først:

- Den første bilen vi skulle på safari med fungerte ikke, så vi ble en dag forsinket.

- Den andre bilen vi skulle på safari med  fungerte bare litt, så vi kom oss til Zambia, men fikk motorstopp midt i gokk, og ble nok en dag forsinket.

- Nettbetalingen til safariselskapet gikk ikke gjennom, så de kalte hjem guiden sin midt i turen vår, siden vi ikke hadde betalt.

- 800 kroner gikk tapt fordi betalingen ikke gikk gjennom første gang, men forsvant ut i nettbankverden og var vekk i to uker.

- Guiden vår kjørte tvers gjennom et T-kryss og krasjet inn i et skilt på veien tilbake. Det var veldig skummelt, men ingen av oss ble fysisk skadd i det hele tatt.

- Safariselskapet prøvde å ta seg betalt for reparasjon av bilen som gikk i stykker, den ekstra natten vi måtte tilbringe på hotellet deres fordi de ikke klarte å stille med en fungerende bil osv, så halve ferien gikk med på krangle med dem. Egentlig burde vi ikke betalt i det hele tatt, men til slutt betalte vi for 3 av 8 safaridager (sikkert altfor mye), bare for å slippe at de ødela hele ferien vår med mas og krangling.

Moralen: Styr unna Barefoot Safaris!

Det var noe mer småplukk også, som at bussen på vei tilbake fra Victoria Falls til Lusaka punkterte, og at mobilen min er ødelagt etter en uheldig nedfart fra et bord til et steingulv osv, men det er bare sånn man må regne med, så det teller ikke.

I god Hollywoodstil avslutter vi med det positive:

- Vi hadde noen fantastiske dager i South Luangwa, der vi så alle dyrene i Afrika og alt de har å gjøre!

Campen og teltet vårt med utsikt til Luangwa River og masse flodhester!

Utsikten fra teltet vårt ved soloppgang.

South Luangwa National Park

De tulla ikke!

 

Ivar var veldig fornøyd:)

Thomas i safaripositur.

Dyrene poserte villig.

- Vi så Victoria falls og var på båttur på Zambezi!

The smoke that thunders!

Båttur i skikkelig britisk koloni-stil

Noen dyr så vi her og

- Vi hadde noen supre dager ved Malawisjøen!

Cape Maclear

Dagliglivet ved sjøen

En av mange vakre solnedganger på turen!

Barn leker i solnedgang

- Pappa/Svigerfar kom på besøk, og vi fikk henge med ham i tre uker!

Så, om det ikke akkurat var den avslappende ferien vi hadde sett frem til så har vi hatt noen supre opplevelser, og vi har lært at neste gang gjør vi det på egenhånd. 

Gal av å vente

Oppdatering på safarifronten:

Intet nytt under solen. Det vil si: Bilen ble ikke fiksa i går (noe gærent med injeksjonen slik at motoren ikke gikk på alle sylinderne).

De som driver safariselskapet sa beklager, men dere får bare få tilbake pengene. Å leie en bil som erstatning var uaktuelt, og bilen med sylindertrøbbel ser jo ikke ut til å bli bedre. Dårlig håndtert er det jeg vil si om den saken.

Guiden vår, derimot, var hakket mer løsningsorientert. Han snakket med karen som driver baren her på lodgen, og han kunne skaffe oss en bil gjennom firmaet han eier. Det lovte han flere ganger i går, og jeg fikk faktisk opp trua på safari til over 50%. Kanskje til og med opp i 60!

Bilen må isåfall interpolklareres osv for å kunne ta den ut av landet. Guiden vår dro avgårde for en drøy times tid siden og jeg antar at det er det som skjer nå. I mellomtida er det bare å sette seg på ræva og vente..og vente...og vente. I går skulle jo bilen være klar fra verkstedet på en time og vi så jo hvor bra det gikk. Har det ikke skjedd noe innen tolvtida så må vi bare gi opp og se oss om etter andre muligheter, det spiser jo av feriedagene våre.

Vi får se hva som skjer, tålmodigheten begynner å ta slutt snart merker jeg. Samtidig synker trua på at det blir noe av hele safarien gradvis under 50% igjen...

Der ringte akkurat guiden. En bil er klar, så nå er det bare å interpolklarere den så kan vi pakke og dra! Trua på tur økte med det til rundt 80%. Fortsatt en del som kan gå galt, men vi har i det minste en bil!

TIA

I dag stod vi opp tidlig for å dra til Zambia og South Luangwa. Landcruiseren (ikke vår, men safariselskapet sin) ble stappa full av madrasser, kjølebager, kameravesker, myggspray og forventninger, og i halv åtte tida dro vi. I 60 km/t beveget vi oss mot grensa.

I 60 km/t ja, og ikke stort fortere enn det. Noe var feil med bilen. Vi stoppa, sjekka gassvaieren (omtrent det eneste jeg klarer å lokalisere i en motor) og konkluderte med at dette var utenfor vår forstand.

Så nå er vi tilbake på lodgen, mens bilen er på verksted. Når vi kommer oss avgårde? Kanskje i dag, kanskje i morgen.  TIA (This Is Africa)...

Begravelser og hekseri

I dag har vi vært i begravelse. Den 14 år gamle sønnen til noen av naboene våre døde i går. Jeg er ikke helt sikker på hva han døde av. Vakta vår sa det var «stomach ache,» men det kan jo bety så mangt. Det er andre gangen vi er i begravelse her så langt. Første gang var til nevøen til sjefen vår. Han ble drept i en trafikkulykke. Den andre var i dag. De døde var unge gutter begge to, bare 13 og 14 år.

Begravelser er viktige i det Malawiske samfunnet. Det er viktig å komme for å vise respekt for familien og den døde. Hele landsbyen stikker innom i løpet av dagen. Sitter en stund sammen med familien og bidrar med det de har råd til av penger. Begravelse er en stor sosial begivenhet, og ved å delta viser man at man bryr seg om og ønsker menneskene rundt seg godt. Seremonien blir holdt hjemme hos familien til den som er død. Kvinnene sitter sammen på en side av gårdsplassen, mens mennene sitter på en annen. Man kan høre gråt, hulking og sang om hverandre. Alle kvinnene har på seg en chitenge, et fargerikt tøystykke, knyttet rundt livet og et tørkle på hodet. Mennene går med det de vil. Etter seremonien går man sammen til gravplassen.

Typisk malawisk begravelsesoutfit.

Når en person dør av andre årsaker enn alderdom, er det ikke hva han eller hun døde av som er det første man spør om, men heller hvem som sto bak. Troen på hekseri og onde ånder er svært utbredt i Malawi. Hvis unge mennesker dør av uforutsette årsaker som ulykker eller sykdom, tenker mange det er fordi noen har kastet en forbannelse over den personen. Det er dette som førte til dødsfallet. Denne tankegangen har også ført til at forebyggende arbeid med hiv/aids har vært vanskelig. Det fordi mange tenker at hadde det ikke vært hiv/aids man døde av, så hadde det vært noe annet. Det er ikke sykdommen som ligger til grunn for at personen dør, men at en heks vil en ille, og da hjelper det ikke med forebygging. Tradisjonelle medisinmenn har også stor innflytelse.

Avisreklame for tradisjonell medisin for alt fra å få tilbake sin tapte kjærlighet
 innen tre timer til penisforlengelse. 100% guarantee!

Troen på hekseri fører også til at mange, i størst grad kvinner, blir beskyldt for å være hekser. Og selv om det å beskylde noen for hekseri er forbudt ved lov, er vold knyttet til dette er et stort problem. Den norske ambassaden i Malawi fikk i fjor utarbeidet en rapport om hekseri i Malawi. Veldig interessant, og ganske forferdelig, lesning, som dere finner her.