Forberedelseskurs - check!

I dag ble vi ferdige med forberedelseskurset i Johannesburg. I snart to uker har jeg oppholdt meg på et fancy resorthotell i utkanten av Johannesburg. Der har jeg fråtset i buffetmat, klasket noen tennisballer på tennisbanen, svømt litt i poolen og sittet i sola og tatt en iskald utepils de gangene jeg har ønsket det. 

To av de norske FK-deltagerne spiller om heder og ære.

Det har vært veldig gøy, veldig lærerikt og også veldig slitsomt. De ulike deltagerne på kurset skal overalt og gjøre alt mulig rart, og det er en haug med nye fjes og nye folk. Jeg har fått følelsen av å være 19 år og på folkehøyskole. Det er veldig gøy, men litt slitsomt for en hengslete skrott som nærmer seg sitt fjerde tiår på den blå planeten.

Jeg har lagt meg klokka ti flere kvelder, det hadde aldri skjedd hjemme. Det har vært digg å bo sammen en veldig rolig, ryddig og ordentlig kar sånn at det har gått an å trekke seg tilbake på rommet og slappe av selv om han har vært der. 

I tillegg til alt det sosiale, den gode maten osv har det også vært et veldig bra faglig opplegg. Vi har lært om maktforhold, personlige utfordringer, interkulturell kommunikasjon og andre ting det er viktig å tenke på før jeg skal til Malawi.

Ikke helt samme forelseningsteknikk som på Gløs...

Fredag i forrige uke ble et par av oss lei av å være innestengt bak Hotel Indabas hvite murvegger, så vi dro til City Centre og så et teaterstykke. Stykket het Mies Julie, og er basert på August Strindbergs "Miss Julie", men satt i en Sør-Afrikansk kontekst. Anmeldelse: Det var sinnsykt bra! NY Times har anmeldt stykket her - klikk i vei hvis du er interessert i å lese en litt mer krunglete skrevet anmeldelse av stykket.

Lørdag dro vi på klassetur/utflukt. Første stopp var Apartheidmuseet. Det var stort, interessant og ga en god innføring i Sør-Afrikansk historie. I tillegg hadde det en utstilling om Nelson Mandela som var veldig interessant. Etter at vi hadde fått pumpa øra fulle av "Freee-e Nelson Mandela!" som stod og gikk på repeat på en av TV-skjermene dro vi videre til Soweto.

På vei inn til Apartheid-museet hadde de et veldig ryddig system for å få køen til å gå fortere.

Tidligere har jeg tenkt på Soweto og sett for meg folk i fillete klær som bor i skur, med vold og drap på hvert gatehjørne og minst 103 % sjanse for å bli ranet. Sånn er det selvfølgelig ikke. Soweto (SOuth WEstern TOwnship) består av ca. 4 millioner mennesker, og man finner alt fra middelklasse til veldig fattige folk der. I Soweto grilla vi utenfor et backpackersted før vi skulle sykle videre.

Orlando Towers i Soweto. Man kan hoppe strikk
fra "brua" mellom tårnene!

Uvitende som vi var, ofret vi ikke de obligatoriske gavene til regngudene ved henting av sykler. Som alle vet er regngudene både grådige, temperamentsfulle og hevngjerrige, så de bestemte seg derfor for å sabotere sykkelturen for oss  Etter en slakk oppoverbakke på sykkelen rant det store elver i gatene, så vi ble plukka opp av bussen igjen. Bussen kjørte oss litt rundt slik at vi fikk sett litt av Soweto, noen historiske steder, og ikke minst Vilakazi street, den eneste gaten i verden som har huset to Nobelprisvinnere (Nelson Mandela og Desmond Tutu). Så bar det tilbake til hotellet igjen.

Lykkelig uvitende turister har akkurat begått kardinalsynden det er å utelate å ofre gull og myrra til regngudene. Eva til høyre skal bo i Nkhotakota sammen med Cecilie og meg det neste året. 

På hotellet har livet stort sett bestått av buffetmat, kurs, kaffe og snacks, kurs, buffetmat, snacks, tennis, buffetmat, fotball, øl, buffetmat, korsang(!!), fest, buffetmat, svømmetur i bassenget og ikke minst mer buffetmat. Nå skal det bli trist å si ha det til alle de bra folka jeg har møtt, men VELDIG digg å komme seg vekk herfra og ut i den virkelige verden. Neste oppdatering kommer fra Malawi!

Signing out from Indaba..