Gal av å vente

Oppdatering på safarifronten:

Intet nytt under solen. Det vil si: Bilen ble ikke fiksa i går (noe gærent med injeksjonen slik at motoren ikke gikk på alle sylinderne).

De som driver safariselskapet sa beklager, men dere får bare få tilbake pengene. Å leie en bil som erstatning var uaktuelt, og bilen med sylindertrøbbel ser jo ikke ut til å bli bedre. Dårlig håndtert er det jeg vil si om den saken.

Guiden vår, derimot, var hakket mer løsningsorientert. Han snakket med karen som driver baren her på lodgen, og han kunne skaffe oss en bil gjennom firmaet han eier. Det lovte han flere ganger i går, og jeg fikk faktisk opp trua på safari til over 50%. Kanskje til og med opp i 60!

Bilen må isåfall interpolklareres osv for å kunne ta den ut av landet. Guiden vår dro avgårde for en drøy times tid siden og jeg antar at det er det som skjer nå. I mellomtida er det bare å sette seg på ræva og vente..og vente...og vente. I går skulle jo bilen være klar fra verkstedet på en time og vi så jo hvor bra det gikk. Har det ikke skjedd noe innen tolvtida så må vi bare gi opp og se oss om etter andre muligheter, det spiser jo av feriedagene våre.

Vi får se hva som skjer, tålmodigheten begynner å ta slutt snart merker jeg. Samtidig synker trua på at det blir noe av hele safarien gradvis under 50% igjen...

Der ringte akkurat guiden. En bil er klar, så nå er det bare å interpolklarere den så kan vi pakke og dra! Trua på tur økte med det til rundt 80%. Fortsatt en del som kan gå galt, men vi har i det minste en bil!

TIA

I dag stod vi opp tidlig for å dra til Zambia og South Luangwa. Landcruiseren (ikke vår, men safariselskapet sin) ble stappa full av madrasser, kjølebager, kameravesker, myggspray og forventninger, og i halv åtte tida dro vi. I 60 km/t beveget vi oss mot grensa.

I 60 km/t ja, og ikke stort fortere enn det. Noe var feil med bilen. Vi stoppa, sjekka gassvaieren (omtrent det eneste jeg klarer å lokalisere i en motor) og konkluderte med at dette var utenfor vår forstand.

Så nå er vi tilbake på lodgen, mens bilen er på verksted. Når vi kommer oss avgårde? Kanskje i dag, kanskje i morgen.  TIA (This Is Africa)...

Begravelser og hekseri

I dag har vi vært i begravelse. Den 14 år gamle sønnen til noen av naboene våre døde i går. Jeg er ikke helt sikker på hva han døde av. Vakta vår sa det var «stomach ache,» men det kan jo bety så mangt. Det er andre gangen vi er i begravelse her så langt. Første gang var til nevøen til sjefen vår. Han ble drept i en trafikkulykke. Den andre var i dag. De døde var unge gutter begge to, bare 13 og 14 år.

Begravelser er viktige i det Malawiske samfunnet. Det er viktig å komme for å vise respekt for familien og den døde. Hele landsbyen stikker innom i løpet av dagen. Sitter en stund sammen med familien og bidrar med det de har råd til av penger. Begravelse er en stor sosial begivenhet, og ved å delta viser man at man bryr seg om og ønsker menneskene rundt seg godt. Seremonien blir holdt hjemme hos familien til den som er død. Kvinnene sitter sammen på en side av gårdsplassen, mens mennene sitter på en annen. Man kan høre gråt, hulking og sang om hverandre. Alle kvinnene har på seg en chitenge, et fargerikt tøystykke, knyttet rundt livet og et tørkle på hodet. Mennene går med det de vil. Etter seremonien går man sammen til gravplassen.

Typisk malawisk begravelsesoutfit.

Når en person dør av andre årsaker enn alderdom, er det ikke hva han eller hun døde av som er det første man spør om, men heller hvem som sto bak. Troen på hekseri og onde ånder er svært utbredt i Malawi. Hvis unge mennesker dør av uforutsette årsaker som ulykker eller sykdom, tenker mange det er fordi noen har kastet en forbannelse over den personen. Det er dette som førte til dødsfallet. Denne tankegangen har også ført til at forebyggende arbeid med hiv/aids har vært vanskelig. Det fordi mange tenker at hadde det ikke vært hiv/aids man døde av, så hadde det vært noe annet. Det er ikke sykdommen som ligger til grunn for at personen dør, men at en heks vil en ille, og da hjelper det ikke med forebygging. Tradisjonelle medisinmenn har også stor innflytelse.

Avisreklame for tradisjonell medisin for alt fra å få tilbake sin tapte kjærlighet
 innen tre timer til penisforlengelse. 100% guarantee!

Troen på hekseri fører også til at mange, i størst grad kvinner, blir beskyldt for å være hekser. Og selv om det å beskylde noen for hekseri er forbudt ved lov, er vold knyttet til dette er et stort problem. Den norske ambassaden i Malawi fikk i fjor utarbeidet en rapport om hekseri i Malawi. Veldig interessant, og ganske forferdelig, lesning, som dere finner her. 

Besøk og ferie :)

Hei igjen alle sammen, her kommer en ny oppdatering fra favoritteksilnordmennene deres!

I skrivende stund sitter pappa/svigerfar på et fly eller en flyplass et sted på vei fra det middels kalde nord til Malawi. I morgen 12:20 lander han i Lilongwe.

Det skal bli stas å få besøk! Neste uke blir det litt henging her i Nkhotakota, slik at vi får fullført noe jobbgreier (vi får stue bort Ivar på en strand med en gitar og en øl i noen dager hvis det blir for kjedelig for ham..), og så setter vi kursen mot Zambia for safari og Victoria Falls!

Jeg (Thomas) gleder meg skikkelig til å få besøk, og til å ta litt ferie. Neste bloggpost inneholder sikkert bilde av enten en elefant, giraff eller i det minste av pappa.

Tionana!

Give me my bottle!

White win by bottle - sign found at Nkhotakota Pottery & Lodge.

This sign is found at Nkhotakota Pottery & Lodge, a relatively upscale lodge and restaurant located on the beachside of Lake Malawi, in Nkhotakota district. The picture was taken on a Sunday when we went to the lake to experience a bit of luxury - eating restaurant food and relaxing in the sun.

The sign joins the ranks of funny misspellings, such as "window flames and door flames for sale", and at first I thought the sign was very festive. Thinking twice, it struck me that the text described the situation quite well. We were a bunch of «azungus» (white people) sitting on the restaurant overlooking the white, sandy beach. All of us with an ice cold bottle of Carlsberg green in our hands, provided by restaurant workers with monthly salaries lower than the restaurant bill.

The text on the sign also got me thinking about how it is to drive through any given village here. What happens is that all the kids in the village see that a car of azungus is present. They then come running towards the car to have a look at the weird, white persons. Some yell "Boooo?!?" (Means "everything all right?" or something like that), but the vast majority shout "Give me my money!" or "Give me my bottle!"

I don't know if this is just me drawing false conclusions, but it appears to me that this is because they are used to that when white people come to town, presents are handed out. It is quite innocent that the kids ask for bottles, and it is exotic, exciting and quite fun at times to have the eager kids running after the car, laughing and yelling and craving our attention. But, when I start to think about the situation, I find it a bit uncomfortable.

Many have criticized developing aid for leading to donor dependency, creating passive recipients who rely too much on the aid, hence preventing them from helping themselves. The echo of "Give me my bottle!" that reverberates through every village where an «azungumobile» is spotted illustrates the criticism very well. The eager kids demanding their empty bottles become less fun when I start thinking like this.

A question that automatically arises is the inevitable "do they need us here, and do they want us here?" Most of the Malawians we meet seem happy to see us. They smile and act very welcoming. Of course, some stare at us like we come from the moon or another solar system. They look very sceptical, but I am not sure if they are really sceptical or if they are just so surprised to see us white people that they forget that it is rude to stare (intensely). We have received a couple of aggressive "Mzungus! Why are you here??!" shouted at us from a very angry guy raising his fist at us from the back of a truck, but mostly, people are very kind.

In my view, the answer to the question above is yes, given that we have an approach that is needed. To continue to hand out empty bottles is not the way to do developing aid. However, assistance in launching projects, businesses and other local initiatives is needed. I hope and believe that this is a better way of doing developing aid work than what has been so far.

To use my project as an example: When I come to the villages where we plan to install offgrid electricity, one of the first things I say is that this is not going to be for free. When people hear this, they look a little bewildered. They are probably wondering "well, then why should we embrace this?" When I explain the benefits, for instance that, reading light will be better so they are better able to do homework and study at night, that the indoor climate will be improved, and that electric power will replace kerosene, meaning that the costs will probably not increase etc., most of them seem positive.

And finally, when I explain that the idea is that this will be operated by the Malawians for the Malawians, it seems that they are looking at it as an opportunity to work and to contribute to something positive, not just another empty bottle thrown at them.

The project I am working on contains a lot of good aspects. I think it is needed. However, this is only a small part of what is needed in Malawi. It is hard to say what is needed for Malawi to grow out of poverty and the underdeveloped situation the country is currently experiencing. Good and strong leadership, solid international trade agreements that actually benefit Malawi instead of western countries, better cooperation with neighbouring countries, restructuring the agricultural industry, extracting the oil that might be found in Lake Malawi, increasing tourism; these are all thoughts that come to mind. 

Looking beyond my tiny project, I believe that what my fellow western expats and I are doing here at least leads to a few jobs, and that the small change we create after all opens the door for other changes. Walking through the door will be up to Malawi as a country and Malawians as a people. It's going to take time, and they are going to make mistakes along the way. It is important that they do not stop trying even though they make mistakes. At the preparatory course held by FK Norway in January, one of the facilitators quoted the famous Samuel Beckett:

"Ever tried. Ever failed. No matter. Try Again. Fail again. Fail better. "

I think the quote is suitable for the situation in Malawi and probably also many other developing countries. The methods we are using now are different from how developing aid has previously been run. We may still be failing, but at least I hope we are failing better. We have tried to throw empty bottles at developing countries for too many years. Now is the time to help making sure the empty bottles are filled.

Inntrykk fra Nkhotakota

Når jeg rusler gjennom byen ser jeg barn. Masse barn. De løper rundt i gatene. De henger trygt på ryggen til moren sin i en chitenge, et fargerikt tøystykke kvinner bruker til det meste. De jobber i bodene på markedet. De bærer tunge bører av ved og vann på hodet. De leker med en lekelastebil laget av en gammel ølkartong. De ler. De gråter. De krangler og hopper rundt. Jeg hørte et sted at gjennomsnittsalderen i Malawi er 19 år, noe som gir mening når jeg rusler gjennom byen. Barna roper «Asungu, asungu!» Noen smiler, noen stirrer med store øyne, noen peker og ler, mens andre ser litt skremt på meg. Jeg smiler tilbake, sier at jeg heter Cecilie, ikke asungu. Da ler de og roper «Cecilie, Cecilie!» isteden. 

Når jeg rusler gjennom byen hører jeg malawiske rytmer strømme ut av butikken på hjørnet. Jeg hører forhandling om priser på grønnsakene på markedet. Jeg hører en gammel dame rope irritert på en liten gutt for å få ham til å komme. Jeg hører biler tute «her kommer jeg»-tut til mennesker og dyr i gatene. Jeg hører fuglekvitter og hilsefraser. «Madzuka bwanji?» Hvordan våknet du i dag? «Ndadzuka bwino!» Jeg våknet godt. Det er forventet at de malawiske kvinnene skal stå opp grytidlig om morgen for å gjøre i stand huset og frokosten til mannen våkner et par timer senere. Gjør de ikke det blir de regnet som udugelige koner, og den «forsømte» ektemannen kan til og med bli oppfordret av andre rundt til å skille seg.

Når jeg rusler gjennom byen lukter jeg rått kjøtt fra slakteren på markedet. Jeg lukter guava, bananer, og litt søppel. Jeg lukter «usipa,» soltørkede småfisk, fra posen jeg akkurat har kjøpt til kattene våre, blandet med en eim av nybakt brød fra bakeren borte i gata. Matprisene stiger i rasende fart, mens verdien av Kwachaen fortsetter å synke. Folk får dårligere og dårligere råd, og selv om den lovede lønnsøkningen på rundt 60% for de lavest betalte offentlige ansatte høres mye ut, er det i realiteten ikke nok til å kompensere for inflasjonen i landet. Det er heller ikke en lønnsøkning som alle malawiere kommer til å få ta del av. Usikkerheten og ustabiliteten preger folk.

Denne uka har vi hatt en delegasjon fra Florø videregående skole på besøk i Nkhotakota. De har gått rundt med store øyne og sett på alt Malawi har å by på. En del av NYOs pengestøtte kommer fra elevene ved denne videregående skolen. Istedenfor Operasjon Dagsverk, driver ungdomsbedriften, Project Malawi, fund raising spesielt for kultursenteret og yrkesopplæringssenteret her i Nkhotakota Youth Organisation. Hvert år drar noen av elevene, sammen med noen lærere, ned hit for å jobbe sammen med de ansatte i organisasjonen mot en årsplan på hvordan man skal bruke pengene de samler inn. Det har vært kjempeinteressant å se hvordan elevene, i løpet av uka, har fått en mye større forståelse for hva de egentlig bidrar til her nede, og hvordan Malawi er. Noen reality checks har det nok blitt for dem, og de har fått god erfaring i å jobbe med folk på tvers av kulturer. De tar nok med seg et litt annet, men mer realistisk, inntrykk av NYO og Malawi tilbake til de andre i ungdomsbedriften. I morgen tidlig skal vi arrangere et løp for alle som vil være med, etter det blir det konsert på kultursenteret, før nordmennene drar videre for å tilbringe et par dager på stranda før de drar tilbake til snø og kulde. 

Møtevirksomhet med elever fra Florø

Legger til et lite bilde fra påskeferien:)

Etter en påskeferie i Nkhata Bay, der vi brukte mye tid sammen med andre asunguer, kom vi tilbake til Nkhotakota med en cravings for noe ekte malawisk. Det vi fant var Chibuku! Dette er den lokale billigølen som kommer i 2 liters pappkartonger. Ølgrøt, var et ord som kom opp da vi smakte, det minnet om en slags blanding av surmelk og øl, med masse ubåter i. Etter min mening, IKKE det beste Malawi har å by på..  

Chibuku

Mzuzu og påskeferie i Nkhata Bay

I går kom vi tilbake fra påskeferie i Nkhata Bay. Før påske var jeg en del ute i landsbyene for å informere om prosjektet. De voksne var interessert, men for barna var det bare sånn passe spennende. Det mest spennende var kameraet jeg hadde med!

De lokale gutta i Katengeza syntes det var veldig gøy med mobilkamera. Info om solcelleprosjektet slo bedre an hos de eldre personene i landsbyen.

 Skjæronsdag var vi i Mzuzu for å ha møter med "young women can do it club" (Eva og Cecilie) og "Community Energy Development Programme" (Thomas). Det var fruktbare møter for alle tre, og det ser ut som om det blir samarbeid både på energifronten og kvinnefronten!

Solcellestativ på Mzuzu University, som de bruker til å lyse opp den ene lille bygningen der.

Etter det var vi i Nkhata Bay for litt backpacker/turistliv. Der var det fin strand, masse asungus som drakk masse øl og generelt god stemning og digg. Jeg ble til og med solbrent på nesa!

Utsikten fra Njaya lodge der vi bodde i påsken.

I dag skal vi ha møter, med mindre det bare var en diger aprilsnarr fra Øystein sin side. Malawierne, Eva, Cecilie og jeg sitter selvfølgelig klare, men nordmennene er for sent ute. Der kommer de. Ti minutter for sent, typisk nordmenn!