Blogging om jogging

Den Malawiske cuisinen består veldig ofte av en stor haug med ris, nsima eller chips med litt kylling, stekt i masse cooking oil, uten veldig mye grønnsaker til. Dette (i tillegg en og annen øl og brus, fancy middag på restaurant når vi har mulighet til det i helger, melkesjokolade og smågodt som har reist hele veien fra gode, gamle Norge, fantastiske, frityrstekte, sterkt krydrede samosaer, hvitt brød, og ferieturer med familiemedlemmer og venner, der man selvfølgelig må kose seg litt ekstra) har ført til at klærne mine har blitt trangere i løpet av det halve året vi har vært her. Malawiere er ganske ærlige og rett fram av seg, så jeg har av flere ulike kilder fått høre: «Cecilie, you are getting fat!» Siden jeg ikke har noen planer om å dra til Afrika (ikke bare Afrika, men Malawi, et av de fattigste landene i Afrika) for å gjøre meg feit, var det nå på høy tid å få på seg joggeskoa og komme seg ut på joggetur!

I Norge syns jeg en joggetur ofte er en slags avkoblingsmulighet. En mulighet til å ta seg ordentlig ut, samtidig som man får vært litt alene med tanker og grubling. Man trenger ikke å snakke med alle mennesker man treffer, men kan sette på seg head-settet, spille musikk og trekke seg inn sin egen lille verden en stund. Det funker ikke helt på samme måte her. I Malawi utspiller en joggetur seg som regel litt som dette:

Først tar jeg på meg treningstøy og går ut i hagen. Klokka er rundt fem, jeg har akkurat kommet fra jobb og må ut å løpe før det blir mørkt i sekstida. Ute blir jeg møtt av Lion, vår superivrige vakthund, og en lattermild og forsiktig hoderistende Franklin. Dette er vakta vår som fortsatt syns det er ganske sært med en asungu som løper rundt i byen uten mål og mening. «Running?! Good, good. Tionana. Hahaha!»  

Jeg løper ut av porten, runder hjørnet og hopper unna en klukkende hønemor med fem kyllinger på slep. Jeg passerer to små kiosker som selger såpe, malawisk ostepopp og kontantkort. Jeg løper videre forbi et par unge kvinner med tunge vedbører på hodet og hvert sitt barn bundet fast på ryggen, før jeg løper opp langs asfaltveien nordover. På denne veien er det nemlig litt mindre folk enn på den andre, selv om det ikke betyr at det er lite folk der. Sykkeltaxier, mennesker på vei hjem for dagen, lekende unger, geiter og høner om hverandre.  

En asungu i seg selv vil, som jeg har skrevet tidligere, framkalle rop, peking og latter, og en løpende asungu i treningsklær vil i hvert fall fremkalle alle disse tingene! Ropene fra møtende mennesker langs veien kan både være oppløftende og heiende, men de kan også være en smule demotiverende for en som akkurat har tatt opp treningen igjen. Mange av dem som bor langs ruta jeg løper vet nå hva jeg heter. De holder tomlene opp mot meg, smiler og roper: «Cecilie, Cecilie, Cecilie run!» Yeah, ny energi!

Men det finnes også andre som, når har jeg løpt ganske lenge, puster som en dampveivals og har blitt god og rød i ansiktet, syns det er passende å peke på meg mens de roper «Tomato! Tomato!» eller den enda mer flatterende «Pig!». Malawiere er veldig fasinert over alle de ulike fargene en asungu kommer i, og jeg blir ganske riktig rød som en tomat når jeg løper.. Jaja, jeg rister det av meg og løper litt fortere for å komme meg unna. Hmm, merkelig, det fører jammen til bedre treningsutbytte dette også.  

Når runden nærmer seg slutten har det samlet seg rundt 15-20 unger som, uten noen anstrengelse, hopper, hinker, danser og slår hjul rundt meg mens de roper, leende og i munnen på hverandre: «Asungu, asungu, asungu, asungu! What is your name? How are you? What is your name? How are you? Where are you going? What are you doing? Why are you running?" Alle har lyst til å prøve seg på de engelske glosene de kan. Alle snakker merkelig nasalt, slik som barna snakker engelsk her. Litt slitsomt sånn på tampen å skulle svare på masse spørsmål, så jeg sier bare: «Bobo?», smiler og setter en tommel i været. Jeg ser huset vårt i enden av gata, og etter å ha hoppet bukk over to geiter og slått av en andpusten, liten prat med nabokona, så kan jeg endelig slappe av med en hjemmelaget papaya, ananas og banan-smoothie.

Hurra, 500 kalorier brent! J

Litt over halvveis - observasjoner fra de første månedene.

Nå drar det seg mot august, og vi har tilbrakt over et halvt år i Malawi. Da vi kom hit i månedsskiftet januar/februar var det regntid. Da var det grønt, varmt og ganske vått - det regnet i alle fall mye ganske ofte. I løpet av de siste månedene har det blitt gradvis tørrere og mindre og mindre grønt ute, og vi har forhåpentligvis også blitt tørrere bak ørene og mindre og mindre grønne når det gjelder å forstå seg på det midlertidige hjemlandet vårt.

Har oppholdet så langt vært i nærheten av forventningene?

Jeg vil si: Personlig - ja. Jobbmessig, nja.

Jeg så for meg lav bostandard, hyggelige folk, mye elendighet, masse lyd fra overalt, at ting tar tid, flott landskap, at vi kom til å ha veldig god råd til tross for lav (i norsk standard) lønn, at vi kom til å treffe en del merkelige expats og at jeg skulle få gjort litt mer praktisk jobbing enn jeg har gjort i Norconsult. Og at det kom til å bli jævlig varmt.

For å begynne med det første: Bostandarden til de fleste er veldig lav, Strøm og innlagt vann er luksusvarer, selv i "byen". Sammenlignet med hjemme bor vi veldig spartansk, men sammenlignet med den jevne Malawier bor vi i et middels stort slott. Som Cecilie skrev i en tidligere bloggpost har vi et koselig lite hus, innlagt vann (kaldt, men alt er gjort klart til å installere varmtvann), elektrisitet, vakter, hushjelp, en hage etc. Så lav bostandard - tja - vi har aldri hatt hus med hage før, og vi har definitivt aldri hatt vakter eller hushjelp før, men vi har heller aldri bodd uten varmtvann...

Hyggelige folk er det nok av. De fleste smiler og hilser på oss. Vi har trivelige naboer som inviterer oss i bursdagsfeiringer og kommer innom på besøk. Vi har jobbkollegaer som også er blide og trivelige. Men, man kommer fra veldig forskjellige bakgrunner, og vi kan vel ikke skryte på oss å ha fått en haug med venner for livet. Et par av de på jobben kan gå i vennekategorien kanskje, men ikke mange.

Elendighet - mindre enn fryktet, men så har vi heller ikke snudd hver stein for å finne den. Det er ikke tvil om at Malawi er et land med mye elendighet, og man ser jo elendighet her og der, men den er litt bedre skjult enn jeg trodde. Den ligger og vaker rett under overflaten og titter opp innimellom. Det verste vi personlig har sett til nå var da vi tok med naboen på sykehuset for en malariatest. Det var et skikkelig knyttneveslag i mellomgulvet. Det satt syke folk på gulvet, et dødt barn ble trilla forbi (under likteppe, men dog), det lukta piss og var generelt en fæl opplevelse. Jeg er glad jeg ikke jobber som lege her,

Ellers ser det i det minste på overflaten ut som om folk har det ganske bra. Ja, mange er fattige, man ser fillete klær og fylliker, man ser til og med også barn med kulemage innimellom. Malawi er et land med høy risiko for sult, men skrekkbildene fra TV, med fluebefengte småbarn som knapt klarer å bevege seg, har vi heldigvis ikke sett. Så åpenlyst er det ikke. Men, for eksempel er veldig mange mennesker små her - et resultat av at de ikke har fått nok næring i oppveksten. Det kalles stunting, og litt under halvparten av befolkningen sies å være stunted. Det er ikke noe stas å tenke på. De fleste ser egentlig ganske friske og raske ut, de leker og løper og roper og hoier og smiler.

Lyd? Ja, det er masse lyd fra overalt. Privatlivets fred som man er så glad i i Norge er nærmest fraværende her. Det er stort sett en blanding av folk, dyr, høy musikk og en bil i ny og ne som utgjør lydbildet, men det er jammen meg nok til tider.

Ting tar jæ...-ve...-lig lang tid her. Jeg (Thomas) var forberedt på at dette er Afrika ("TIA"), og at man må smøre seg med tålmodighet, men fytti  $#%*£*#@, så lang tid ting tar! Å få mat etc er en ting (det lengste vi har ventet her var ca 2,5 timer - på en wok!), men det verste er jobbingen. Greit at de andre ikke nødvendigvis jobber med det jeg gjør hele tiden, men å sende en mail...å lese gjennom et dokument. Og man blir tafatt selv også. Går man og stamper lenge nok rundt i en seig grøt så er det fristende å stoppe stampingen litt, for det er jævlig slitsomt. Men, jeg har saaaaaakte men sikkert beveget meg fremover og har funnet en bra teknikk for å stampe i  seig grøt raskest mulig.

Landskapet er flott. Med unntak av vestlandet i Norge tror jeg kanskje Malawi har noe av det fineste landskapet jeg har sett. Innsjøen, fjellene, åsene, regnskogen (der det fortsatt er regnskog), strendene, platåene - simpelthen fantastisk fint! Å sitte ved sjøen og se lynene over fjellene i Mosambik i regntiden er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Neste punkt på lista var penger: Vi er rike her. Vi lever på én lønn her, og lønna er under 200 000 NOK i året. Her er det veldig mye penger. Vi kan kjøpe og gjøre stort sett hva vi vil for de pengene vi har, problemet er ofte å få tatt ut nok cash, ikke at det mangler penger på kontoen..

Det er mange merkelige expats her -En soleklar førsteplass går til den fulle franskmannen som påstod at han drepte lokale folk for penger (han passer på utrydningstruede dyr i en nasjonalpark) før han prøvde å tja..sjekke opp (?) Eva ved å si at han hadde kjæreste, og fortsette med å spørre henne om hun blitt med ham hjem hvis han ikke hadde det? Andreplass går til den amerikanske fredskorpseren Bob Green ("B!-O!-B! - Greenlikethecolourgetit?!?").

Expats kan forøvrig i dårlig fredskorpsånd puttes i båser, generaliseres inn i et slags kastesystem og karikeres ved utstrakt bruk av sort humor som følger:

1) Diplomatene:

Den høyeste kasten. De er rene og rike. Noen er kanskje også idealister. De bor i fine hus og tilbringer dagene med å besøke steder, se på prosjekter, godsnakke med politikere, spise lunsj, høre på lange taler og ivareta hjemlandets interesser. De fleste har basseng i hagen.

I helgene finner du dem: I et lunsjmøte med høytstående representanter for regjeringen.

2) NGO-arbeiderne:

De kjører rundt i firhjulsdrevede SUVer med en fin logo og en tre- til fembokstavers forkortelse på siden. De færreste utenfor organisasjonen vet hva forkortelsen står for, men sannsynligheten er stor for at den inneholder ord som har med helse, demokrati, miljø eller lignende å gjøre. De holder workshops og styrer programmer som bidrar til positiv utvikling, god samvittighet for donorer (og sikkert også en smule korrupsjon her og der). Skillet mellom supermotivert og totalt demotivert NGO-arbeider går ved ca. 12 måneders opphold, som er grunnen til at de fleste kun er her på 12 måneders kontrakter.

I helgene finner du dem: På stranden.

3) De eldre forretningsfolkene

Denne kasten består stort sett av eldre britiske menn med hvitt hår, iført dressbukse og kortermet skjorte med slips eller den klassiske afrikanske tropeskjorten. Hva gjør de her, spør du kanskje? De har møter på hoteller i Lilongwe eller Blantyre og tilbringer resten av dagen på kontoret. Grunnen til at denne kasten havner under NGO-arbeiderne er mistanker om at de kun er her for å legge til rette for den dagen prins Charles kupper det britiske kongehuset og gjeninnfører koloniherredømme i Malawi.

I helgene finner du dem: På golfbanen.

4) (De hvite) Sør-Afrikanerne: 

Disse er noe for seg selv. Rednecks er det første ordet jeg tenker på. De har flyttet hit av ulike grunner. Det er voldelig i Sør-Afrika, det er enklere å gjøre som de vil her, noen fordi apartheid tok slutt og så videre. De er ofte hardtarbeidende og gode forretningsfolk og bidrar i så måte til en positiv utvikling ved å skape arbeidsplasser og stimulere økonomien. Dette burde ført til en høyere plassering, men holdninger og måten ansatte behandles på gjør at pallplassen er utenfor rekkevidde.

I helgene finer du dem: I baren, der de ser på den Sør-Afrikanske rugbyserien.

5) De amerikanske fredskorpserne:

Den laveste kasten når det kommer til expats. Dette er posesnusene og sigarettsneipene i bunnen av den tomme ølflaska etter vorspielet. De er skitne, fattige og idealistiske. De er her i to år av gangen og bor uten strøm og vann i landsbyene. De sykler mange mil om dagen, jobber som lærere, helsearbeidere eller miljøarbeidere og spiser mer enn gjerne restene hvis du ikke orker middagen din. Vår venn Jeff har en fantastisk beskrivelse av hvordan han nyter et kyllingmåltid med faren sin i dette blogginnlegget.  Jeg tror lønna deres nå har gått opp til ca 1000 NOK i måneden.

I helgene finner du dem: Snusende rundt på jakt etter nettilgang og et kyllingbein å gnage på.

Så har man de kasteløse, men som også må nevnes:

Kineserne

Kineserne kommer! Det er visstnok en bråte kinesere her, og de har bygget både hoteller og veier. Jeg har sett både hotellene og veiene, men har allikevel til gode å få øye på en eneste kineser, Sannsynligvis bor de i små huler under bakken og har gravd ut et digert tunnelsystem der de sykler rundt og konspirerer for å ta over verden. De lokale ungene ser ikke helt forskjell på oss og kinesere, og det hender vi blir kalt "MaChina, maChina!!". Havner i kategorien kasteløs fordi ingen riktig vet om de er her eller ikke.

I helgene finner du dem: Nei, du finner dem ikke da heller.

Misjonærene

Jeg avslutter med misjonærene, for jadda, de finnes her fortsatt. Ikke bare kristne som vil dele sin tro altså, men misjonsgrupper. Akkurat hva de gjør her er jeg litt usikker på, siden 114% av Malawiere tror på en gud som enten er faren til en viss Jesus fra de østlige kyster av middelhavet eller en god bekjent og læremester til profeten Muhammed. Ofte samarbeider de med kirkene her tror jeg..(?). Disse havner vel egentlig under NGO-gjengen, men jeg fant det for godt å gi dem sin egen lille plass utenfor kastesystemet - mest fordi jeg syns fenomenet med å dra til et av verdens mest religiøse land for å misjonere er så artig.

I helgene finner du dem: I kirken, der de... prøver å omvende folk til kristendom?

Til slutt nevnte jeg jobben. Til nå har jeg ikke fått gjort spesielt mye praktisk. Ikke en dritt faktisk. Jeg har satt meg inn i hva slags løsninger som finnes og hvordan de fungerer og hva som var gjort her før jeg ankom. Etter det har jeg skrevet et par søknader om midler, kontaktet en del leverandører, prøvd å kontakte en del andre som gjør lignende ting i Malawi, satt opp noen budsjetter og planlagt masse, men ingenting praktisk. Jeg har laget en nettside for Nkhotakota Youth Organization (www.nkkyo.com), og er med på litt møter her og der. Og nå har det vel gått såpass lenge at jeg ikke engang rekker å være med på installasjonsarbeidet, ryktene sier at det tar en evighet å sende utstyr hit...

Som god nordmann må jeg også nevne været. Jeg trodde det skulle være jækla varmt. Da vi kom hit var det varmt, vått og klamt. Ikke uutholdelig, men VARMT. Nå er det tørt og behagelig. Det blåser en del, og på natten er det kansjke ned mot 15 grader de kaldeste nettene. Det er faktisk sånn at det godt kunne vært en del varmere. Men, det kommer. Vi nærmer oss den varme sesongen, og da hører jeg rykter om at det kommer til å bli så varmt at man tror man aldri kommer til å bli kald igjen. Vegetasjonen forsvinner, så det er støvete og jævlig. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg, men jeg er litt nysgjerrig!

Det var nyhetene og været for de første seks månedene, ha en strålende helg! Vi stikker vel på stranda som vanlig :)

Bryllupsdaghelg

I helga som var feiret vi vår første bryllupsdag. Det heter tydeligvis papirbryllup.

Papirbryllupet ble feiret ved at vi sjekka inn på et fancy sted ved sjøen, i nærheten av Kande Beach og Chinteche for de av dere som liker å sjekke hvor ting er på kart.

Der tilbrakte vi helga med litt luksus, det var veldig fint. Det spørs om vi klarer å toppe det når det nærmer seg bomullsbryllup neste år! Hvor fint det var kan dere se på bildene som kommer her:

Chaleten vi bodde i lå rett på stranda

Sånn så det ut utenfra :)

Fra stranda

Fin himmel og utsikt

Cecilie har en hunk av en ektemann, som sitter under et tre og filosoferer :)

Her kommer vinteren!

Nå er det vinter her. I går satt jeg med superundertøy på kontoret og i dag har jeg på meg jakke. Gradestokken må ha sunket langt under 20 grader nå, brrrr! Juli og August er nok de eneste månedene der vi risikerer at det er kaldere her enn det er hjemme, i alle fall før sola står opp om morgenen og tar litt ansvar for å varme opp den lille byen ved sjøen. Heldigvis regner det ikke her på vinteren, så det er i det minste tørt og fint.

Forrige mandag kom vi tilbake etter vinterferie, som ble tilbragt med strandliv og dykking (Så, på dagen er det forsåvidt ikke så himla kaldt). Cecilie skrev jo litt om da Eli ankom, og har nå også lagt ut noen bilder.

Etter at jeg fikk levert inn søknader om midler til prosjektet ble jeg med Cecilie og Eli nordover til Nkhata Bay. Der gikk dagene med til å slappe av, dykke, spise og bade. Jentene syns det var veldig deilig med litt varme etter å ha frøset seg gjennom fjellene i sør. Cecilie og jeg prøvde nattdykking for første gang, det var veldig gøy å dykke i mørket, men jeg syns det var bedre å dykke på dagen, da så vi litt mer. Det var overraskende fint å dykke i sjøen. Aqua Afrrica anbefales på det varmeste! Folka der var veldig trivelige, pluss at de har skikkelig gode brownies til etter dykkinga :)

Etter Nkhata Bay svippa vi innom Lilongwe for å få Eli trygt til flyplassen, spise litt mat på fancy restaurant og handle inn diverse ting i ikke får tak i i Nkhotakota (som ost og rømme for eksempel! Mmmm....). På veien dit kjørte vi via Mzuzu og over Viphyaplatået. Landskapet var veldig fint, men hadde vært enda finere hvis det ikke hadde vært for at alle trærne var vekk. Avskoging er jo et stort problem her, og det hjelper ikke at folk får 5,7 unger i snitt, slik at det blir stadig fler som må dele på landområder til jordbruk og ved til brensel. Men, nok om det, det får vi heller skrive om en annen gang.

Fra Lilongwe dro vi hjem til den lille byen vår ved Malawisjøen, og vi er nå tilbake i hverdagsmodus - se tidligere blogginnlegg for en beskrivelse av hverdagen hvis du ikke har lest det.

Det var det for denne gang. Sjekk ut bildene i forrige innlegg for å se hvordan vi har det her for tiden :)

En liten bildeoppdatering

Over en uke har gått siden Eli reiste hjem. Hverdagen er her igjen, og ting er tilbake til normalen. Har egentlig ikke så mye å skrive om i dag, men vil legge ut noen bilder fra Nkhotakota, og noen fra turen vår som dere kan kose dere med :)

Nkhotakota

Chitengeselger på markedet i Nkhotakota

Noen av nabobarna våre 

Veien ned til huset vårt

Jeg og Eli hadde en fantastisk tre-dagers tur opp på den høyeste toppen på Mount Mulanje, Sapitwa peak, 3002 meter over havet! 

Teplantasje ved foten av Mount Mulanje

På vei opp mot toppen

Enkle overnattingshytter ala Turistforeningshytter i Norge

Akkurat nådd toppen, møre og gode i beina!

På veien ned kom det Malawiere løpende barbeinte
med store treplanker på skuldrene i rasende fart forbi oss. Jeg klarte så vidt å gå..

Pizza har aldri smakt så godt som da vi endelig var nede igjen!

Ferien ble avsluttet sammen med Thomas ved sjøen, og boblejakker og superundertøy ble byttet ut med bikini og sommerkjoler :) Vi fikk til og med dykket blant Malawiciklidene! 

Tusen takk for turen Eli!!

Siste dagen før hun dro fikk Eli endelig smake Nsima!