Hjemreisedato er satt

I alle fall for Thomas. Cecilie er forsåvidt mer fleksibel siden hun ikke har noen formelle avslutningsoppgaver gjennom fredskorpset, men med mindre det dukker opp en jobb eller en annen god grunn til å dra hjem tidligere så blir hun også med på hjemkomstseminar og samling med prosjektet for å dele erfaringer med de nye prosjektdeltagerne. 

Fredskorpset holder to ukers forberedelseskurs for de nye fredskorpserne fra mandag 13.januar til fredag 24.januar. Hjemkomstkurset holdes som en del av dette, og skal etter planen gå av stabelen de siste tre dagene. Etter dette skal vi ha et seminar med vårt prosjekt for å forberede nykommerne på hva som venter dem. Det vil si at vi sannsynligvis flyr hjem fra Johannesburg søndag 26.januar og lander i Norge mandag 27.januar. Det betyr at det i dag er nøyaktig fire måneder til vi setter oss på flyet i Sør-Afrika med nesa nordover.

Etter rundt tre fjerdedeler av oppholdet unnagjort så har livet her blitt hverdag det også. Men, noen ganger går det plutselig opp at ting ikke er helt som hjemme. Dette er noen eksempler på det:

 - Når man ikke gidder å bry seg om kakerlakken på gulvet fordi den ikke er større enn 2-3 cm, og kattene sikkert spiser den uansett

 - Når man åpner et forretningsmøte med bønn

 - Når de lokale ungene skriker "Mzungu!" eller "Azungu!" etter oss fra 150 meters avstand, eller enda bedre "Ma-China, Ma-China!" akkompagnert av at de drar øynene skrått bakover

 - Når sjefen kommer inn på kontoret med en diger fisk på pinne

 - Når ansatte faktisk kommer på jobb til tross for både halsbetennelse og malaria

 - Når de samme ansatte ikke kommer på jobb fordi det regner

 - Når møtet som egentlig begynner 9 begynner 10 og man tenker at "dette var jo ikke så verst!"

 - Når man sitter og venter på at internettsider skal lastes, eller bruker flere minutter på å laste ned dokumenter som er langt under 1 MB (Dette er forsåvidt som hjemme, men for 15 år siden...)

 - Når folk på fest danser masse selv om de bare drikker brus(!)

 - Når man kjører bil i sikksakk blant folk, geiter, folk, digre grytehull i veien, folk, kyr, høns og ikke minst folk.

 - Når man tenker "edderkopp på veggen, det er bra, den spiser mygg!"

 - Når bensinstasjonen ikke har verken bensin eller diesel

 - Når naboene kommer på besøk med en kjele ris som gave

 - Når man tenker "Å nei, sol i dag igjen!"

 - Når man tar seg en joggetur og plutselig har 30 unger på slep

 - Når man er på markedet, der det selges grønnsaker, småfisk, bøtter, mobilladere, kammer, løshår, krydder og oppskårne bildekk

 - Når vi er på butikken i Lilongwe og blir skikkelig fornøyde fordi butikken har ost!

 - Når man ser to ellers veldig macho, heterofile, gifte menn gå og leie hverandre langs veien, gjerne kun i lillefingeren

 - Når man ser staute, sterke kvinner bære tunge, svære melsekker på hodet

 - Når man ser folk sykle med en gris, geit, ku, dobbeltseng eller andre morsomme ting på bagasjebrettet

 - Når man ser små barn i fillete klær gå alene langs veien

 - Når man står opp om morgenen og finner ut at man ikke har vann - for tiende morgen på rad

 - Når vi leker "geit eller unge?"

 - Når man kjører langs veien på kvelden og ikke ser et eneste lys annet enn et par bål på en halvtime

 - Hver gang man blir tiltalt som "sir" eller "madam"

 - Når voksne folk får hakeslepp og stirrer intenst på oss i det vi går forbi

 - Når man ser biler som kjører med et knippe fisk hengende fra vindusviskerne

Ellers har vi notert at en fjaselåt om en rev er den største nyheten i Norge de siste åtte månedene, og at det ellers har vært stortingsvalg (en god nummer to) og knallsommer. 

Nervøse foreldre (og en som bare gledet seg) på tur i Afrika

Noen ord om hvordan vi lettere nervøse foreldres møte med Afrika var.

Først må vi jo bare si at denne turen hadde surret veldig oppi hodet vårt i mange måneder. Hva er det vi har sagt ja til nå? Hvordan ville dette oppleves? Ville vi se mange krypdyr/gekkoer etc?

Nå ja, dagen for avreise kom og spesielt tre av oss; meg selv (Tove), Sven og Gunvor var ikke spesielt tøffe. Men så hadde vi Tore da, helt utrolig - alt er spennende, all den gode maten vi skulle smake, god vin, kjøre rundt og få se mange nye steder...den mannen var ikke nervøs nei!

Vi landet i Malawi den 26.august og der stod et vakkert par (Thomas og Cecilie) og tok oss imot. Så utrolig deilig og få se dem igjen! Vi kjørte inn mot byen og nå fikk vi et innblikk i at her nede var det ikke mange biler, men folk overalt. Masse folk som gikk og syklet langs veien (nesten som 17. mai her hjemme). Så det var utfordringen her nede: Ikke kjøre på noen folk eller geiter, for de dukket også ofte opp. Vi kjørte over 200 mil i løpet av ferien der nede og det gikk bra.(HURRA!). De bilene fortjener mange klemmer fra oss.

Inntrykkene var mange, og vi har vel ikke helt klart og svelge alt enda, men her kommer noen av dem:

Veiene: Kunne være utrolig dårlige (og da mener vi skikkelig dårlige) eller så var de flotte. Noen til og med bedre enn her hjemme.

Mørket på kvelden: Ingen lys i gatene, da var det ikke lett å se noe nei. Folk hadde ikke refleks (kunne være en fin ting å sende nedover). Thomas og Cecilie er tøffe som tør å kjøre da.

Mat: Man måtte planlegge når man ble sulten, for der var det ikke bare å stikke innom en kafe og kjøpe noe. Det kunne lett ta opp mot to timer fra man bestilte til maten ble servert (også jeg som pleier og si: Nå MÅ jeg bare ha mat! Det hjalp ikke mye der.).

Penger: Alt skulle betales kontant. Det var ikke alle steder det var minibank, og var det det så var det ikke sikkert den fungerte. Veldig glad vi hadde med Thomas og Cecilie som var litt kjent med dette.

Ellers så må vi si at vi sitter igjen med inntrykk av at Malawierne er et veldig hyggelig folk. Blide og høflige, Tror Malawi blir kalt "Hjertet av Afrika" ("Afrikas varme hjerte" red.anm.) og det skjønner vi. Vi følte oss aldri utrygge, men litt som kjendiser. Gikk vi noe sted så hadde vi et følge etter oss. De ropte "Asungu!", lo og vinket. Moro for oss som bare skulle være der i 14 dager.

Så alt vi gruet oss til ble ikke så ille nei.

Maten var god, de fleste steder vi overnattet var bra, spesielt de med varmt vann i dusjen (vi er heldige her i Norge ja). Ikke var det spesielt mange krypdyr, gekkoer var det nok av men de ble en liksom vant med (det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si!).

Det er sikkert masse mer vi kunne nevnt, men vi har kost oss og hatt en opplevelse som vi aldri glemmer. Det var koselig og reise sammen med Tore og Gunvor, vi hadde mye latter og mange trivelige dager. Det var så trygt å reise med Thomas og Cecilie, de er jo så rolige og flotte. Det var veldig godt å være sammen med dem og vi gleder oss VELDIG til de kommer hjem. 

Tove og Sven

Bilder fra turen:

På veien i Mosambik: Er det en sandstorm vi ser i det fjerne? Eller kanskje en tornado?

Neida, det er bare en lastebil!

Veldig varierende veier. Her, et stykke bra vei :)

Takk til bilene for innsatsen på de Afrikanske veiene. Bra jobba!

Velkommen til Mosambik - det eneste landet i verden med en Kalashnikov i flagget.

Heldigvis er folka vennligere enn flagget. Her får vi en danseoppvisning på Ilha de Mozambique.

Herlig innlevelse fra danserne - selv om minstemann ikke helt henger med :)

Vi får ikke lov til bare å sitte og se på, men må vær så god bli med vi og. Moro!

Seilbåt foran fortet.

En av strendene på Ilha de Mozambique.

Flotte, gamle bygninger i fritt forfall på øya.

Fremtidige fotomodeller flørter med kameraet :)

Vasco da Gama holder vakt foran kirken.

Fortet ble bygget av portugiserne etter at de koloniserte øya.

Kirken på fortet er det eldste europeiske bygget på den sørlige halvkule. Den stod ferdig i 1522.

Sven på vei inn i kirken.

Med kanoner og kors la portugiserne Mosambik under seg...

Tove og Gunvor i entreen på Patio dos Quintalinhos der vi bodde.

Kveldsutsikten fra gjestehuset.

Dagsutflukt fra øya. Vi seiler til en fin strand på fastlandet.

En sunn sjel i et sunt legeme: Sven tar seg en joggetur på stranda.

Tore: "Hvis det er sånn du skal oppføre deg så kan du bare dra hjem asså!!

Så da dro vi da. Tilbake i Malawi og klare for safari - skiltet på hotellet er litt skummelt...

De kødda ikke. Fuglene bryr seg tydeligvis ikke så mye om advarselen...

Flode på vei for å ta seg et bad.

Gjeeeeeesp!

Flodhestklem!

Blid elefant på vassetur i Shireelven.

Liwonde nasjonalpark - vi så sikkert 100 elefanter!

En lokal fisker hiver garnet.

Sven har styringa!

Tore smaker på den lokale maten - nsima og chambo. Konklusjon - ikke den beste maten på turen, men ikke så gærent hvis man bare tar litt av sausen og litt salt på!

Runder av med et bilde av Cecilie, Tore og Gunvor på stranda i Malawi.

Arvtagere søkes!

Vi har nå vært her to tredjedeler av det planlagte oppholdet, og vi begynner å se snøen i enden av den afrikanske solen. Sagt med andre ord: Vi skal hjem herfra i januar.

Flora videregående søker nå etter noen som kan ta over stillingene til Eva og meg. Oppstart er i midten av januar. Sjekk ut jobbannonsen på:

http://global.no/stillinger#2_fredskorpsstillingar_som_prosjektradgjevar_i_malawi

PS: Reisereportasje fra turen med foreldre kommer etter hvert, vi må bare gå gjennom 1500 bilder og skrible ned noe om det først!