Nervøse foreldre (og en som bare gledet seg) på tur i Afrika

Noen ord om hvordan vi lettere nervøse foreldres møte med Afrika var.

Først må vi jo bare si at denne turen hadde surret veldig oppi hodet vårt i mange måneder. Hva er det vi har sagt ja til nå? Hvordan ville dette oppleves? Ville vi se mange krypdyr/gekkoer etc?

Nå ja, dagen for avreise kom og spesielt tre av oss; meg selv (Tove), Sven og Gunvor var ikke spesielt tøffe. Men så hadde vi Tore da, helt utrolig - alt er spennende, all den gode maten vi skulle smake, god vin, kjøre rundt og få se mange nye steder...den mannen var ikke nervøs nei!

Vi landet i Malawi den 26.august og der stod et vakkert par (Thomas og Cecilie) og tok oss imot. Så utrolig deilig og få se dem igjen! Vi kjørte inn mot byen og nå fikk vi et innblikk i at her nede var det ikke mange biler, men folk overalt. Masse folk som gikk og syklet langs veien (nesten som 17. mai her hjemme). Så det var utfordringen her nede: Ikke kjøre på noen folk eller geiter, for de dukket også ofte opp. Vi kjørte over 200 mil i løpet av ferien der nede og det gikk bra.(HURRA!). De bilene fortjener mange klemmer fra oss.

Inntrykkene var mange, og vi har vel ikke helt klart og svelge alt enda, men her kommer noen av dem:

Veiene: Kunne være utrolig dårlige (og da mener vi skikkelig dårlige) eller så var de flotte. Noen til og med bedre enn her hjemme.

Mørket på kvelden: Ingen lys i gatene, da var det ikke lett å se noe nei. Folk hadde ikke refleks (kunne være en fin ting å sende nedover). Thomas og Cecilie er tøffe som tør å kjøre da.

Mat: Man måtte planlegge når man ble sulten, for der var det ikke bare å stikke innom en kafe og kjøpe noe. Det kunne lett ta opp mot to timer fra man bestilte til maten ble servert (også jeg som pleier og si: Nå MÅ jeg bare ha mat! Det hjalp ikke mye der.).

Penger: Alt skulle betales kontant. Det var ikke alle steder det var minibank, og var det det så var det ikke sikkert den fungerte. Veldig glad vi hadde med Thomas og Cecilie som var litt kjent med dette.

Ellers så må vi si at vi sitter igjen med inntrykk av at Malawierne er et veldig hyggelig folk. Blide og høflige, Tror Malawi blir kalt "Hjertet av Afrika" ("Afrikas varme hjerte" red.anm.) og det skjønner vi. Vi følte oss aldri utrygge, men litt som kjendiser. Gikk vi noe sted så hadde vi et følge etter oss. De ropte "Asungu!", lo og vinket. Moro for oss som bare skulle være der i 14 dager.

Så alt vi gruet oss til ble ikke så ille nei.

Maten var god, de fleste steder vi overnattet var bra, spesielt de med varmt vann i dusjen (vi er heldige her i Norge ja). Ikke var det spesielt mange krypdyr, gekkoer var det nok av men de ble en liksom vant med (det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si!).

Det er sikkert masse mer vi kunne nevnt, men vi har kost oss og hatt en opplevelse som vi aldri glemmer. Det var koselig og reise sammen med Tore og Gunvor, vi hadde mye latter og mange trivelige dager. Det var så trygt å reise med Thomas og Cecilie, de er jo så rolige og flotte. Det var veldig godt å være sammen med dem og vi gleder oss VELDIG til de kommer hjem. 

Tove og Sven

Bilder fra turen:

På veien i Mosambik: Er det en sandstorm vi ser i det fjerne? Eller kanskje en tornado?

Neida, det er bare en lastebil!

Veldig varierende veier. Her, et stykke bra vei :)

Takk til bilene for innsatsen på de Afrikanske veiene. Bra jobba!

Velkommen til Mosambik - det eneste landet i verden med en Kalashnikov i flagget.

Heldigvis er folka vennligere enn flagget. Her får vi en danseoppvisning på Ilha de Mozambique.

Herlig innlevelse fra danserne - selv om minstemann ikke helt henger med :)

Vi får ikke lov til bare å sitte og se på, men må vær så god bli med vi og. Moro!

Seilbåt foran fortet.

En av strendene på Ilha de Mozambique.

Flotte, gamle bygninger i fritt forfall på øya.

Fremtidige fotomodeller flørter med kameraet :)

Vasco da Gama holder vakt foran kirken.

Fortet ble bygget av portugiserne etter at de koloniserte øya.

Kirken på fortet er det eldste europeiske bygget på den sørlige halvkule. Den stod ferdig i 1522.

Sven på vei inn i kirken.

Med kanoner og kors la portugiserne Mosambik under seg...

Tove og Gunvor i entreen på Patio dos Quintalinhos der vi bodde.

Kveldsutsikten fra gjestehuset.

Dagsutflukt fra øya. Vi seiler til en fin strand på fastlandet.

En sunn sjel i et sunt legeme: Sven tar seg en joggetur på stranda.

Tore: "Hvis det er sånn du skal oppføre deg så kan du bare dra hjem asså!!

Så da dro vi da. Tilbake i Malawi og klare for safari - skiltet på hotellet er litt skummelt...

De kødda ikke. Fuglene bryr seg tydeligvis ikke så mye om advarselen...

Flode på vei for å ta seg et bad.

Gjeeeeeesp!

Flodhestklem!

Blid elefant på vassetur i Shireelven.

Liwonde nasjonalpark - vi så sikkert 100 elefanter!

En lokal fisker hiver garnet.

Sven har styringa!

Tore smaker på den lokale maten - nsima og chambo. Konklusjon - ikke den beste maten på turen, men ikke så gærent hvis man bare tar litt av sausen og litt salt på!

Runder av med et bilde av Cecilie, Tore og Gunvor på stranda i Malawi.