Wohoo! Jeg mener: WOHOOO!!!!

Grunnen til wohooinga i overskriften er ganske enkel: Ting går så det suser for tida!

Vi har inngått en avtale med Grønn Hagen Bjørke Malawi Foundation om å installere solcellesystemer på fire skoler i Chintheche. Hussein, Geoffrey og en del av studentene fra NYO sitt yrkesopplæringssenter har forberedt seg godt, laget rammer og stativer til solcellepanelene og sjekket det elektriske utstyret, og nå er vi klare til å dra dit for å installere utstyret. Den første uka i desember drar vi nordover og satser på å ha gjort unna alt av installasjon i løpet av uka. Prosjektet er en fantastisk måte å komme i gang med praktisk arbeid på bakken, og det gir inntekter både til Kumudzi Kuwale og til NYO.

Det var grunnen til wohooinga. Grunnen til WOHOOOinga er at jeg (og med "jeg" mener jeg NYO, gjennom søknaden jeg skrev) har fått tildelt opp mot 1 000 000 NOK (en million kroner) i støtte fra den norske ambassaden i Lilongwe til å utvikle energiprosjektet! Det betyr at neste års deltager, Trygve, har masse å drive med når han ankommer!

Etter mange måneder der jeg har følt at ting har gått tregt og hvor jeg har vært redd for at jeg skulle dra fra Malawi uten å ha dratt prosjektet i riktig retning har situasjonen nå endret seg veldig!

Jeg har startet en energibedrift som har (hvis alt går som det skal neste uke) installert solcellesystemer på fire skoler, noe som gir lys til hundrevis av skolebarn og jeg har skrevet en søknad som har sikret en million kroner som skal brukes til å forsyne flere tusen Malawiere med elektrisk lys og mobillademuligheter fra solceller, i tillegg til rentbrennende ovner som vil redusere avskoging, medføre færre luftveissykdommer etc.

Så derfor: WOHOO!!

Nedenfor er noen bilder fra de siste ukene:

Geoffrey og Ola Grønn-Hagen på befaring i Chintheche

Ola med en gjeng elever som venter i spenning på at Grønn-Hagen Bjørke Malawi Foundation skal bygge en ny skolebygning. Denne dagen foregår undervisningen under stråtak.

Ett av skolebyggene hvor vi skal installere solsystemer

Hussein og en student sveiser tyverisikre rammer til panelene.

Rammene passer perfekt!

WOHOOO!!!

Jan Håkon fra ambassaden signerer avtalen mens Augustine (saksbehandleren) og jeg ser på.

I banken

Jeg har vært i banken et par ganger i det siste. Nettbank er en fjern, fjern drøm i dette landet, så betalinger skjer enten ved sjekk, bankoverføring eller kontant, og skal man sjekke saldoen så må man møte opp i banken og stå i kø og snakke med en mann eller dame i en skranke.

I banken er det en haug med folk. En amayi gir pupp til ungen, folk sitter inntil veggen og ligger på gulvet, noen har lagt seg til å sove. Jeg teller 55 personer i det lille lokalet. I en krok er det et bord der noen skriver på noen papirer. Det er en slags kø, men det er også en annen kø på siden av køen (og gjennom den) som sniker seg forbi køen (tror jeg). Noen går rett forbi køen, andre stiller seg bak, andre hopper inn midt i køen. En eldre mann med en lav, sylinderformet hatt (sånn som man ser mye av i den arabiske verden, jeg vet ikke hva den kalles) og kun en fortann stirrer rart på meg mens jeg venter der jeg tror jeg bør vente.

Jeg prøver å spørre om folk står i kø og får "ja" til svar (man får alltid "ja" til svar i Malawi, samme hva man spør om). Jeg står litt i den ene køen, litt i den andre, litt inntil veggen og litt tilbake i køene. Så blir det ledig i skranken. Jeg føler at jeg sniker fælt i det jeg går frem til skranken, men resten sitter/ligger bare på gulvet, og jeg blir veivet frem av skrankedama, så da benytter jeg sjansen. Noen snorker, på et annet sted i banken griner en liten unge.

Vel fremme får jeg beskjed om at internnettet i banken er nede, så jeg får ikke hevet sjekken jeg har med meg for å få ut kontanter til meg selv. Den andre sjekken jeg har med meg er for å overføre penger fra en konto til en annen. Denne får jeg levert, og etter å ha fylt ut et skjema har jeg i følge damen nå gjort alt jeg skal for å overføre pengene fra den ene kontoen til den andre. Siden intranettet i banken er nede må jeg komme tilbake dagen etter for å se om pengene er overført og sjekke saldoen på kontoen.

Jeg snur meg og går mot utgangen. De fleste titter på såpeserien som vises på TV-en de har stående i lokalet, men noen personer stirrer på meg med kulerunde øyne uten å ta blikket fra meg. Barna, selvfølgelig, men også et par voksne. Jeg ser på klokka. En time og et kvarter - ikke verst.

Dagen etter: Det tar ikke mer enn ca et kvarter å nå skranken. Mange av de samme ansiktene er i banken i dag igjen, men klokka er ikke mer enn 8:00, så ingen av dem har satt eller lagt seg ennå. Jeg får sjekket saldoen. Pengene jeg venter på er fortsatt ikke overført. Jeg går ut igjen og må komme tilbake neste gang jeg ønsker å sjekke saldoen. Kanskje i ettermiddag?

Fullt hus på leksehjelpa!

Hver tirsdag og torsdag ettermiddag har vi nå leksehjelp på kultursenteret. Vi er en gjeng med frivillige som stiller opp og hjelper videregåendeelever med ulike ting de sliter med på skolen. På tirsdager kan elevene få hjelp med realfag, på torsdager engelsk, historie, geografi, life skills, etc. Vi har valgt å fokusere på elever fra form 2 og 4 (videregående skole her består av form 1-4) fordi de har eksamener i enden av året. Elevene som kommer er som regel veldig motiverte og har lyst til å lære. Josh, en amerikansk fredskorpser som er frivillig, sier han syns det er kjempedeilig å komme hit fordi elevene er interesserte og hører på det han sier. Til vanlig er han lærer på en skole i nærheten for klasser på nærmere 70 elever, der er det mildt sagt utfordrende å følge opp hver og en elev. Vi ønsker selvfølgelig også å nå dem som ikke er blant de beste i klassen sin og som sliter enda mer fagene, men det er her, som i Norge, at ekstra skolearbeid helst tiltrekker dem som ønsker å gjøre det bra og er motiverte. Det er synd. Men jeg tror at de elevene som dukker opp syns de får god hjelp, og det er kjempegøy å se at folk kommer tilbake igjen og igjen J

Et lite problem vi møtte på i begynnelsen var at nesten alle elevene som kom, ønsket hjelp med realfag. På tirsdager har vi hatt opp mot 25 elever, mens det forrige torsdag bare kom en elev. Men, i går var det fullt hus med elever som ville ha hjelp i engelsk, historie, life skills og geografi! HurraJ

Dette innlegget er en liten oppfordring til dere nye som kommer i januar: jeg håper, håper, håper (!) at dere vil bidra til at leksehjelpa vår består neste år også. Jeg lover dere at det er kjempegøy, litt utfordrende, men ikke minst givende å hjelpe elevene J

Legger ut et bilde fra musikkskolen som også er oppe og går nå. Tre norske fredskorps ung-deltakere fra Music Crossroads i Lilongwe kommer hit til Nkhotakota en uke i måneden for å undervise i ulike instrumenter og sang. De skal også starte opp et kor. Tror det blir kjempebra, og de ungdommene som har vært her denne uka har storkost seg J Det er så deilig å se at ting skjer!!! Det meste tar himla lang tid å få på plass her, og det er nok av utfordringer og frustrasjoner på veien, men det gjør også at å se ting skje på bakken er så utrolig kult.