Thomas og Cecilie i Malawi: Siste brett

I dag er det to dager igjen til kulde og snø. De siste dagene har vi vært på FK-hjemkomstkurs, med luksus, kaker, buffet og folka vi traff der i fjor. Det har vært digg og gøy. Nå har prosjektgruppa vår flytta seg til Melville der det hele startet for litt over ett år siden, og vi er egentlig ferdig med alt som har med jobb å gjøre. I kveld blir det kjøtt og vin og sikkert en blå drink på Torgeir. Så, i morgen kveld en gang letter vi fra O.R. Tambo airport og legger det afrikanske kontinentet bak oss for denne gang. 11.15 mandag morgen skal vi etter planen lande på Gardermoen!

Men det er fremtiden. Tilbake til det som har skjedd siden sist:

Etter en hektisk siste helg i Malawi fløy vi til Sør-Afrika på tirsdag. Helga gikk med til å holde avskjedsfest, klemme en del folk, bli ranet på veien hjem (Eva, ikke oss), være bakfulle, anmelde tyveriet, bryte oss inn i bilen vår (bilnøklene lå selvfølgelig i veska som ble ranet) og surre rundt i Nkhotakota og fikse de siste tingene. I tillegg ble det mange avskjeder. Vi tok farvel med Sitima Inn, Fish Eagle Bay, dyrene, husene, vaktene, kollegaene og vennene. Vi hadde den siste filmkvelden hos Eva på en stund, der vi koste oss med kvalitetsfilmen Pacific Rim og soyagryta til Josh (hvis det er lov å skrive det...), og vi fikk oss en båttur i avskjedsgave av Camile, den trivelige kongoleseren som driver Fish Eagle Bay.

Mandag morgen stappa vi koffertene fulle av ting og Landcruiseren full av kofferter. Vi kjørte til Lilongwe for å fikse nødpass til Eva (lå i veska som ble stjålet), betale den siste telefonregningen, hente noen papirer til å selge bilene osv. Nødpasset gikk forsåvidt greit, men telefonregningen var det verre med. I slutten av september ble mobilen min stjålet, og jeg ringte og fikk mobilabbonnementet sperret. Trodde jeg i det minste. Telefonregningen var på småpene 375 000 kwacha (ca. 6000 kroner). Jeg var en smule uenig i at vi skulle betale såpass, så da gikk det et par timer til å politianmelde tyveriet av mobilen, skaffe ransakelsesordre fra en dommer, snakke med en eller annen manager i Airtel (teleselskapet) og til slutt gå derfra uten å betale.

All kjøringen hadde gjort at det var litt lite luft i det ene dekket, så i tok det med til Ronik, en mekaniker vi kjenner i Lilongwe for å fylle luft og kanskje ta dekket av felgen hvis det var lekk. Dekket var forsåvidt lekk, men det var fordi det ikke var gummi igjen på det. Så da måtte vi kjøpe nye dekk og vips, knips så var det fikset. 100 000 fattigere og to nesten helt nye dekk rikere forlot vi sjappa til Ronik.

Siste stopp var å slenge fra meg noen ledninger på Powered by Nature sin sjappe i Lilongwe. Det gikk uten problemer. På veien tilbake til hotellet svingte vi unna en minibuss som kom i full galopp i vårt kjørefelt og svingte mot hotellet vårt. Der stod det en politimann som kunne fortelle meg at jeg hadde gjort noe ulovlig - jeg hadde hatt armen ut av vinduet da jeg kjørte gjennom rundkjøringen. Etter å ha ledd høyt av ham og sagt "Noooo! Come on!" trakk også offiseren på smilebåndet og lot oss kjøre tilbake til hotellet.

På flyplassen dagen etter møtte vi tilnærmet ingen problemer. Vi fikk litt kjeft for at vi ikke hadde fått TRP-ene våre (TRP=Temporary Residence Permit), som vi søkte om i November, men vi smilte og lo litt med immigrasjonsoffiserene så var det null stress.

Siste brett av Malawi er runda!