Takk for følget!

Dette er siste innlegg på denne bloggen.

Vi er tilbake i Oslo og har vært her en stund nå. Livet er i ferd med å sette seg igjen. Vi har truffet de fleste vennene våre. Vi har flytta inn i leiligheten igjen. Polakkene har forlatt den. Vi har malt den oransje veggen vår hvit. Vi har fått nok en katt fra dyrebeskyttelsen som vi skal ta vare på noen uker. Jeg er tilbake på jobben i Norconsult og Cecilie har funnet seg jobb på NAV Gamle Oslo. Rett inn i A4-livet!

Det er ganske vanskelig å beskrive hvordan det er å være hjemme igjen, og det er vel derfor det har tatt litt tid å skrive denne siste bloggposten. Det føles på ett vis riktig og naturlig å være tilbake til gråvær og byliv. Det tok ikke lang tid før Malawi var veldig langt unna. Bom, så var alle Malawierne, de amerikanske fredskorpserne og den rødvinspimpende Florøværingen vi har hengt med det siste året vekk.

Samtidig tar det litt tid å komme inn i norsk hverdagslivsmodus igjen, der den største bekymringen de siste månedene har vært at man ikke fikk se OL i arbeidstiden. Ett år i Malawi gjør noe med en, selv om det er vrient å være konkret på akkurat hva. Jeg tror ikke jeg har oppdaget så mange nye sannheter om hjemlandet, ser ting på så andre måter eller har blitt så mye visere av året i Malawi, jeg tror bare alle tingene jeg syns var bra og dårlig med Norge har satt seg enda mer i kroppen enn før.

Her i Norge og Oslo er det så mye. Mye ting, stort utvalg og et hav av programmer, apper, nettaviser og reklamer som hele tiden pøser informasjon på oss. Så mye kommentarer og debatt om alt mulig! Bra på mange områder, men når avisene bruker den fantastiske muligheten de har til fritt å formidle informasjon til å skrive den fjortende artikkelen om feilsmurte ski blir jeg jævlig oppgitt, selv om jeg er over middels sportsinteressert.

Her hjemme har vi 4G, 20 Mbit linje og ørten TV-kanaler (som ikke bare er religiøse propagandakanaler slik det var i Malawi). Det er digg å ha alt så lett tilgjengelig, men man blir litt avhengig av det - litt rastløs uten mobilen, PCen eller fjernkontrollen i hånda. Jeg blir litt tiltaksløs av det, og det er litt slitsomt. Det har vært fint å tusle rundt i Oslo igjen og gjenoppdage byen vår, med Mathallen, Akerselva, Nordmarka og alle de andre fine tingene. Det beste har vært å møte venner og familie igjen. Vi har rukket å møte de fleste, med unntak av litt tanter her og noen venner der, vi har til og med møtt et par folk som ikke fantes da vi dro, kult! 

Det er både morsomt og nostalgisk å se at noen nye har tatt over livene våre i Malawi. Gøy å se det fra utsiden og bra å kunne følge med på hva som skjer. Da vet vi at Nkhotakota fortsatt eksisterer selv om vi ikke er der :) Våre etterfølgere ved ciklidesjøens bredder heter Leiry, Trygve og Sille. Opplevelsene deres kan dere følge på trygvetv.blogspot.com og silleimalawi.blogspot.com.

Her er det slutt. Takk for følget!

PS: Jeg har skrevet en artikkel som kom på trykk i fylkesmagasinet i sogn og fjordane. Artikkelen kan du lese her.

Tilbake i Norge

Klokka er sånn midt på formiddagen en gang. Vi har småristet oss fra Johannesburg til München i løpet av natta, og jeg har sovet dårlig, men kombinasjonen kaffe og oppstemthet over å skulle tilbake til landet av type furet, værbitt gjør at jeg holder meg våken. Etter en flott flytur videre nordover, med klar blå himmel over oss og skyene som bomullsdotter under oss har vi begynt nedstigningen til Gardermoen og har tilbrakt de fem siste minuttene med å humpe oss gjennom skylaget. I det vi kommer ut på nedsiden av skyene står snøføyka rund flyet. Under oss ligger landskapet i svart/hvitt. Vinternakne trær og snødekte jorder er utsikten så langt øyet kan se. Borte er den røde, malawiske landjorda med knallgrønt gress, den knallblå himmelen med den brennende sola. Her er sola godt gjemt bak en kilometertykk grå grøt av skyer.

Det er jævlig kaldt i det vi går ut av flyet. Eller friskt som vi sier her i Norge, ikke sant?
- Sooo... how long will it be like this? Andrew og Solace kommer fra Malawi, skal bo i Florø ett år og er skeptiske til hva i all verden de har begitt seg ut på.
- It's different from year to year, but it can be like this until April! sier Cecilie entusiastisk og sniffer inn vinterlufta med et smil om munnen.
Gutta fra Malawi surrer skjerfene godt rundt halsen, trekker luer nedover ører og ser søkende på henne for å se om hun kødder. Men nei, det virker som om hun er alvorlig. Iiiisj!

På Gardermoen står svigers, Sven og mamma og venter. De veiver med norske flagg og gir oss gode "velkommen hjem" - klemmer. Eva, Andrew og Solace skal videre, så da sier vi farvel til dem. Det blir noen klemmer der også, noen lykkeønskninger og noen lovnader om at vi skal se hverandre snart, og vips så er folka vi har sett, jobbet med og hengt med nesten hver dag det siste året borte.

Nå er det bare oss og den norske vinteren igjen. Vi har fortsatt ikke helt summet oss, vi finner fortsatt litt ut av hvordan det er å komme hjem. Vi tar over leiligheten vår igjen på lørdag, så før det er vi fortsatt ikke 100% hjemme selv om det er veldig bra å bli vartet opp hos snille foreldre i Fredrikstad. Det kommer nok et siste, oppsummerende blogginnlegg etter at vi er helt på plass i Oslohverdagen igjen, men enn så lenge sier jeg bare at det er veldig veldig deilig, men også litt rart, å være tilbake i Norge igjen!

Katta ville bli med til Norge, men fikk streng beskjed om at han måtte bli igjen og passe på Sille.

På vei nordover. Sannsynligvis det siste vi ser av blå himmel i 2014...

Velkommen til Norge!

Borte bra, men hjemme best!

Siste brett

I dag er det to dager igjen til kulde og snø. De siste dagene har vi vært på FK-hjemkomstkurs, med luksus, kaker, buffet og folka vi traff der i fjor. Det har vært digg og gøy. Nå har prosjektgruppa vår flytta seg til Melville der det hele startet for litt over ett år siden, og vi er egentlig ferdig med alt som har med jobb å gjøre. I kveld blir det kjøtt og vin og sikkert en blå drink på Torgeir. Så, i morgen kveld en gang letter vi fra O.R. Tambo airport og legger det afrikanske kontinentet bak oss for denne gang. 11.15 mandag morgen skal vi etter planen lande på Gardermoen!

Men det er fremtiden. Tilbake til det som har skjedd siden sist:

Etter en hektisk siste helg i Malawi fløy vi til Sør-Afrika på tirsdag. Helga gikk med til å holde avskjedsfest, klemme en del folk, bli ranet på veien hjem (Eva, ikke oss), være bakfulle, anmelde tyveriet, bryte oss inn i bilen vår (bilnøklene lå selvfølgelig i veska som ble ranet) og surre rundt i Nkhotakota og fikse de siste tingene. I tillegg ble det mange avskjeder. Vi tok farvel med Sitima Inn, Fish Eagle Bay, dyrene, husene, vaktene, kollegaene og vennene. Vi hadde den siste filmkvelden hos Eva på en stund, der vi koste oss med kvalitetsfilmen Pacific Rim og soyagryta til Josh (hvis det er lov å skrive det...), og vi fikk oss en båttur i avskjedsgave av Camile, den trivelige kongoleseren som driver Fish Eagle Bay.

Mandag morgen stappa vi koffertene fulle av ting og Landcruiseren full av kofferter. Vi kjørte til Lilongwe for å fikse nødpass til Eva (lå i veska som ble stjålet), betale den siste telefonregningen, hente noen papirer til å selge bilene osv. Nødpasset gikk forsåvidt greit, men telefonregningen var det verre med. I slutten av september ble mobilen min stjålet, og jeg ringte og fikk mobilabbonnementet sperret. Trodde jeg i det minste. Telefonregningen var på småpene 375 000 kwacha (ca. 6000 kroner). Jeg var en smule uenig i at vi skulle betale såpass, så da gikk det et par timer til å politianmelde tyveriet av mobilen, skaffe ransakelsesordre fra en dommer, snakke med en eller annen manager i Airtel (teleselskapet) og til slutt gå derfra uten å betale.

All kjøringen hadde gjort at det var litt lite luft i det ene dekket, så i tok det med til Ronik, en mekaniker vi kjenner i Lilongwe for å fylle luft og kanskje ta dekket av felgen hvis det var lekk. Dekket var forsåvidt lekk, men det var fordi det ikke var gummi igjen på det. Så da måtte vi kjøpe nye dekk og vips, knips så var det fikset. 100 000 fattigere og to nesten helt nye dekk rikere forlot vi sjappa til Ronik.

Siste stopp var å slenge fra meg noen ledninger på Powered by Nature sin sjappe i Lilongwe. Det gikk uten problemer. På veien tilbake til hotellet svingte vi unna en minibuss som kom i full galopp i vårt kjørefelt og svingte mot hotellet vårt. Der stod det en politimann som kunne fortelle meg at jeg hadde gjort noe ulovlig - jeg hadde hatt armen ut av vinduet da jeg kjørte gjennom rundkjøringen. Etter å ha ledd høyt av ham og sagt "Noooo! Come on!" trakk også offiseren på smilebåndet og lot oss kjøre tilbake til hotellet.

På flyplassen dagen etter møtte vi tilnærmet ingen problemer. Vi fikk litt kjeft for at vi ikke hadde fått TRP-ene våre (TRP=Temporary Residence Permit), som vi søkte om i November, men vi smilte og lo litt med immigrasjonsoffiserene så var det null stress.

Siste brett av Malawi er runda!

Øystein er FK koordinatoren vår fra Florø. Her dypt fokusert på Indaba hotell.

Cecilie, Eva og Sille har overlappingsmøte. Sille skal ta over jobben til Eva.

Noen gleder seg til å komme hjem!

Andrew skal til Florø i 2014 for å jobbe med kulturelt entreprenørskap

I det siste

Hei igjen alle sammen og godt nytt år!

Her i Nkhotakota har vi avsluttet juleferien og igjen tatt fatt på hverdagen. Men, ting er litt forskjellig fra hvordan de var før ferien. Det er ikke lenge igjen til vi skal hjem nå, noe vi merker bedre og bedre dag for dag. I skrivende stund er det fem dager til vi forlater Malawi. 

På jobb har fokuset gått fra å gjøre ting til å gjøre ting ferdig. Vi prøver også å legge til rette for de neste/lempe det vi ikke har rukket over på dem: 

- Dette kan kanskje Sille gjøre?

- Kanskje Leiry har lyst til å jobbe litt med dette?

- Hmm, tror du Trygve skjønner hva jeg tenkte her, eller bør jeg...?

Vi har gjort mye av "det siste" i det siste. Vi har hatt det siste møtet med NYO ,det siste møtet med Kumudzi Kuwale osv. I tillegg begynner folk gradvis å forsvinne til Johannesburg. De nye fredskorpsdeltagerne er allerede på plass på hotell Indaba og lærer seg hvordan de kan gjøre verden til et mindre og bedre sted. Robert (sjefen her) har også flydd sørover for fredskorpsmøter. I tillegg til at folk forsvinner kommer det nye ansikter til. Trygve, som tar over etter Thomas, har allerede vært innom Malawi og Nkhotakota på veien sørover. Fra onsdag til søndag i forrige uke hadde de noen hektiske dager der de besøkte skoleprosjektet i Chintheche, gikk gjennom dokumenter og mapper og møtte folk fra NYO og Kumudzi Kuwale. Det var veldig nyttig og litt slitsomt, og stas å se igjen en kompis hjemmefra.

På privaten merker vi også at det drar seg mot slutten. Jeg tar meg stadig i å tenke "hmm, det er kanskje siste gangen vi...". Vi har så smått begynt å pakke ned ting. Folk har begynt å spørre om de ikke kan få skjorter, sko, mobiler, PCer, bilene(!) og alt annet de mener vi bare kan kjøpe nytt i Norge. Vi gir nok bort noen klær og sånn til vaktene og venner, men prøver å la være plutselig å bli "azunguene som gir bort ting gratis", noe vi har vært kritiske til gjennom hele dette året. Når det gjelder bilene så blir de solgt til de neste fredskorpsdeltagerne. Dyr, vakter, hus, amerikanere, kopper og kar blir også tatt over av dem. 

Det har gått opp for oss at det er mye vi kommer til å savne, både folk og steder og til og med ting i alle fall ikke jeg (Thomas) hadde trodd jeg ville savne. For eksempel kommer jeg til å savne at alle hilser og sier "Thomasi! BoO!?!". Til og med "Azungu, bo?" kommer jeg til å savne litt. Men, det skal også bli deilig å gå i fred uten at alle stirrer. Cecilie skrev jo litt om delte følelser i desember en gang, så jeg skal ikke dvele for mye ved det, men jeg er jo litt av en nostalgiker av natur og har hatt allerede hatt noen sentimentale øyeblikk med tanker om alt og alle jeg kommer til å savne herfra.

Det skal bli rart å gå fra å ha sett folk hver dag til kanskje aldri å se dem igjen. Ikke å henge hos Eva, ikke å dra på stranda hver helg med de amerikanske fredskorpserne, ikke å ha bil osv, alt det blir rart. Det skal bli rart å komme tilbake til en verden full av trendanalytikere (æsj), tapasbarer (mmm..), kuldegrader (hmm..), ski (jey!), interiørarkitekter (tja..), sushi (oommmnamnamnam!), rutetider (aah!), og alle andre ting man ikke har her. En verden uten fisk hengende fra bilspeilet og griser bakpå sykkelen.

På mandag kjører vi til Lilongwe for ørtiørtende gang. Vi har kjørt der så mange ganger at det har for lengst har blitt rutine, og de 200 kilometerne kjennes vanligvis ikke ut som stort lenger enn Fredrikstad - Moss. Allikevel mistenker jeg at denne turen blir litt annerledes, at vi legger litt bedre merke til lagunen, folka, geitene, åsene, innsjøen (eller "laken" som man sier her) og alt annet. Det blir jo siste gangen vi ser dem.

I alle fall for nå.

Sykkeltaxier i Mkaika, sør for Nkhotakota.

Vi besøker Jeff, en av de amerikanske fredskorpserne. Dette er bikkja som heter "rovdyr" på chichewa (husker ikke chichewaordet for det)

Jeff - en av de amerikanske fredskorpserne

Thomas, Cecilie, Eva og Jeff

Trygve ankommer Malawi!

Azungu!! BooOOOO?!?!?

Desember

Desember var en travel måned. Det var mye å gjøre på jobb og ganske mye å gjøre utenom jobb også. Med fare for å ha glemt en del av det som har skjedd så kan jeg her prøve å oppsummere hvordan den siste måneden av 2013 har behandlet oss.

For min (Thomas') del startet måneden i Chintheche. Chhintheche er et lite Trading Centre som ligger ca. 15 mil nordover. Jeg tok med meg Geoffrey, Hussein og seks av studentene fra yrkesopplæringssenteret og dro for å få installert disse solcellepanelene jeg har nevnt et par ganger. Vi jobba både sent og tidlig,og på seks dager klarte gjengen å få på plass paneler og lys på fire skoler og i fire ansattboliger. Den siste skolen var vi ferdige med sent på kvelden, så vi var hjemme igjen  i Nkhotakota klokka to på natta.

Etter å ha vært i Chintheche var det tid for å gjøre seg klar til generalforsamling, med årsrapporter, årsregnskap osv. Den lille energibedriften Kumudzi Kuwale gikk faktisk litt i pluss i år hvis man regner med at vi har fått litt drahjelp i oppstarten. Hvis man ser kun på rene inntekter fra salg så gikk vi med et lite minus, men det var som forventet. Jeg er fornøyd!

Generalforsamlingen gikk over all forventning, sannsynligvis fordi vi utsatte økonomirapporteringen til etter jul. Ryktene forteller at i 2012 endte det med tilnærmet skandale, folk kranglet og ropte og flere av deltagerne forlot visstnok forsamlingen i protest. I år hadde tydeligvis deltagerne et roligere gemytt, for det gikk svært så fornuftig for seg. Sjefen la frem en årsrapport der vi gikk gjennom alt NYO har gjort i år, og selv om vi nordmenn til tider er litt irriterte over det vi mener er tafatthet og manglende gjennomføringskraft så beviste vel årsrapporten at vi bekymrer oss mer enn vi har grunn til. Jeg ble i alle fall imponert over alt NYO har fått til i år!

Dette var 20.desember, og vi lukket året med en kjempefest på kvelden. Med øl, afropop, vrikkende hofter og grillet geit danset og drakk vi oss mot en velfortjent juleferie! Eller.. nesten i alle fall.

Lille julaften hadde NYO en slags juletrefest for vanskeligstilte barn i området. Med presanger, mat og egen lokale julenisse håper jeg at NYO klarte å gjøre jula litt bedre for de 50-100 barna som var her. Jeg var dessverre ikke på kultursenteret den dagen, men Cecilie og Eva deltok og på bildene ser det ut til at ungene koste seg! Det lokale husbandet vårt har nå øvd seg såpass at de fikk sin debutkonsert på juletrefesten. Ryktene sier at de er booket til Hovefestivalen 2019, så se opp for dem!

Jeg var som sagt ikke der for å være med på juletrefesten. En ukes tid etter at vi kom hjem fra Chintheche ringte jeg tilbake til skolene og fikk meg en nedtur. Det viste seg at på tre av fire skoler fungerte ikke anleggene som de skulle. Jeg vred hodet for å tenke gjennom hva som kunne være galt. Har vi gjort noe feil da vi installerte? Er det noe feil med utstyret? Det var bare en måte å finne ut av det, så lille julaften dro Geoffrey, jeg og to av studentene tilbake til Chintheche for å se hva som var galt. Det viste seg at på to av skolene lyste ikke lysene på kvelden fordi de stod konstant på, slik at batteriene aldri fikk tid til å lade seg opp. Hovedlæreren forklarte at det var elevene sin skyld, som kom og studerte tidlig på morgenen og ikke skrudde av lyset når sola stod opp. For å unngå dette i fremtiden installerte vi en hovedbryter som bare lærerne kan styre, så nå er det deres jobb å skru av hovedbryteren når de kommer på jobb på morgenen og skru dem på igjen på kvelden. Det bør hjelpe. På den tredje skolen må vi bytte batteriene, de som allerede var der var kaputt. Planen er å gjøre det når Trygve kommer om en liten uke, så får han også sett Chintheche. Hmm, Trygve ja. Dere kjenner kanskje ikke ham alle sammen. La meg introdusere Trygve, Sille og Leiry.

Cecilie, Eva og jeg skal tilbake til det værbitte landet bygget på olje, torsk og brunost om under en måned. I høst søkte vi etter arvtagere til å ta over etter oss. En del folk søkte på de ulike jobbene, og etter å ha sortert ut de antatt beste kandidatene endte prosjektet opp med en løsning som er veldig lik den vi har i dag.

Sille er navnet på personen som skal ta over jobben til Eva. Hun hadde visstnok litt erfaring fra å jobbe i Afrika, jeg tror Øystein sa det var fra Kenya(?). Stort mer enn det vet jeg egentlig ikke om henne, men hvis Øystein mener at hun er rett kvinne for jobben så er hun nok rett kvinne for jobben. Han plukket jo ut Eva og meg, så dømmekraften hans er det ikke noe i veien med!

Trygve er navnet på herremannen som skal ta over min jobb, og han kjenner jeg ganske så godt til fra før av. Han er en av de smarteste personene jeg kjenner, og har doktorgrad i fysikk med fokus på materialutvikling for solenergi (eller noe i den duren...kompliserte greier i alle fall). Han har kjennskap til solbransjen fra jobben som forsker på IFE. I tillegg er han elbilkjørende miljøpartihippie med sterkt samfunnsengasjement. Trygve skal i likhet med meg også ha med seg sin bedre halvdel, Leiry heter hun.

Leiry har spesialisert seg i internasjonale domstoler og menneskerettigheter, og med den bakgrunnen er det nok av spennende temaer å ta tak i her i Malawi. Jeg vet ikke helt hva hun tenker å ta fatt på når hun ankommer Nkhotakota, men det er nok av ting å drive med både i NYO og resten av lokalsamfunnet, så hun skal nok ikke gå ledig. Det er både lokalvalg, fylkesvalg og presidentvalg i 2014, det kan det sikkert være gøy å jobbe med. I tillegg har NYO et FN-støttet program der de driver opplysningsarbeid om menneskerettigheter for folk flest. Spør Lusubilo om hun kan sette deg inn i DCP-programmet Leiry, kanskje det er noe for deg?

Jeg gleder meg til å sette Tryge bedre inn i prosjektet og til å se hvordan "de nye Eva, Cecilie og Thomas" klarer seg i dette lille landet som vi har blitt ganske glade i i løpet av 2013, men som vi også gleder oss til å komme hjem fra snart. De får skrive en blogg så vi kan følge med på hvordan de har det :)

Men nok om de nye, de får lage sin egen blogg! Tilbake til senteret i denne bloggens univers - oss! I flere måneder har vi planlagt hvordan vi kan bringe norsk jul til Malawi. Vi har fått tak i julevidoer, julemat og juleøl, og på julebordet ambassaden arrangerte knabba vi med oss noen desiliter akevitt også. Julaften ble feiret med pinnekjøtt, surkål, rødkål, poteter, juleøl fra Florø, Løitens linieakevitt, pepperkaker, lussekatter og alt som hører julaften til! Så til tross for at vi var langt hjemmefra og savnet familie og venner der hjemme så ble familien Haugstenrøds første jul sammen en veldig bra jul allikevel.

I romjula dro vi på tur til Livingstonia og Nyikaplatået, nord i Malawi. Der fikk vi gått noen fotturer og kommet oss opp i fjellene. Nyikaplatået ligger på 2000-2500 meter og ser ut som en merkelig kombinasjon av Irland, Hobbitun og Norge. Store, grønne, rullende åser er kledd med klynger med nåletrær. Siden det ligger så høyt er det ganske kaldt. Forskjellen fra hjemme er at det rusler sebraer, antiloper og leoparder rundt på platået. Guidebøkene sier at det ikke finnes maken til sted noe annet sted i verden og det tror jeg på. Det var absolutt verdt et besøk, særlig for afrikabeboere som begynner å lengte hjem til europeisk landskap og europeisk vær, men som fortsatt ikke er lei av alle dyrene i Afrika :)

Etter noen dager med kaldt vær og fjellturer satte vi kursen tilbake mot Nkhotakota igjen. Nyttår ble feiret på favorittstedet vårt: Fish Eagle Bay. Med sprudlevann, grilling, øl og midnattsbading feiret vi det gamle året og ønsket det nye året velkommen. Nå er det bare noen uker igjen av oppholdet og jeg er veldig spent på hvordan avslutningen av dette eventyret kommer til å bli. Sannsynligvis kan dere lese om det her om ikke så altfor lenge.

Jeg avslutter med å legge ut en del bilder fra den siste måneden.
Godt nyttår allesammen, sees snart!

Klar for avreise til Chintheche

Arbeidscrewet

Bungano CDSS - Stativ med panel i foran

Gjengen er i gang med installasjon

Utsikten fra taket på Bungano

Geoffrey tar hovedlæreren på Bungano i hånda og overrekker anlegget til ham.

Lys!

Geoffrey på taket med publikum rundt. 

Vi jobbet både tidlig og sent for å bli ferdig.

Velkomstkomiteen på en av skolene. Karen til høyre er tydeligvis veldig skeptisk :)

Mobillading i en av ansattboligene

Lys i klasserom!

Juletrefest - Kondwani, Thoko, Dennis og Matthews gjør klar kakefat til ungene.

Husbandet vårt underholder

Thoko serverer mat til ett av bordene

Jaggu kom julenissen til Nkhotakota  i år!

Cecilie var først litt redd, men etter hvert turte hun også å hilse på julenissen...

Madam Namate deler ut gaveposer med mat og såpe til barna.

Julefrokost. Mmmm!!!

Askepoooott!!!! AASKEPOOOTT!!!

Det blir ikke jul uten...

Malawipepperkaker :)

Julemiddagen. Jeg er fortsatt mett!

På toppen av den høyeste fossen i Malawi, ca 125 meter.

Fossen sett fra utkikksposten ved siden av.

Deilig å gå tur! Dette er i utkanten av Livingstonia.

Nyikaplatået. Finn bilen!

Anton antilope speider utover landskapet.

Sebraer!

Topptur opp Mount Nganda, 2600 meter over havet.

Nyttårsaften. Jeff danser med amayiene på stranda. Bilder fra senere på kvelden er unntatt offentligheten.

Det nærmer seg jo jul!

Nå sitter jeg på kultursenteret og det er musikkskole på gang. Jeg har spillende ungdommer rundt meg på alle kanter. Noen spiller gitar, noen spiller bass, noen spiller keyboard og noen lærer musikkteori. Det er fint (og ganske surt) å høre på J Snart kommer elevene til årets siste leksehjelp, for neste uke er det juleferie. Jeg har forgjeves forsøkt å få litt julestemning ved å spille julemusikk på full guffe. Til ingen nytte. Men det er jo snart jul!! Og vi har snart vært her i et helt år. Vi skal snart hjem igjen. Blandede følelser..

Det er mye jeg kommer til å savne når vi drar herfra. Mange fine folk det vil bli kjempetrist å reise fra, som det vil bli utrolig merkelig ikke å skulle se nesten hver dag lenger. Jeg kommer til å savne det lille huset vårt med katter, hund, vakter og hushjelp. Jeg kommer til å savne alle dem som jobber i NYO, en god gjeng som vi både har lært mye av og også kjent endel frustrasjon over. Jeg kommer både til å savne, og ikke savne, at alle hilser og snakker til deg på gata. Det er kjempekoselig at så mange smiler, hilser og sier «Cecilie, bobo?», men det er også litt slitsomt å aldri få gå i fred.  Jeg kommer til å savne Malawisjøen og de fantastiske strendene som ligger bare noen km unna der vi bor. Jeg kommer til å savne Fish Eagel Bay (vår favorittlodge langs sjøen) og den alltid strålende blide kongoleseren som driver det. Jeg kommer til å savne naboene våre, sterke malawiske jenter og damer (både fysisk og psykisk) som kan få mye ut av lite. Jeg kommer til å savne markedet med tilgang på friske, fantastiske grønnsaker og solmoden frukt. Jeg kommer nok ikke til å savne nsima og usipa (maisgrøt og små soltørkede fisk malawiere ofte spiser til). Jeg kommer til å savne filmkvelder hos Eva der vi ser film på prosjektorstorskjerm. Jeg kommer til å savne late søndagsmorgener med kaffekopp på verandaen mens kirkekoret synger gospelsanger så det runger over nabolaget. Jeg kommer til å savne alle elevene og leksehjelpa vi har satt i gang. Jeg kommer til å savne, og ikke savne, det avslappede forholdet folk har til tid. Det viktigste er å pleie relasjoner, hvis det betyr at du blir en time forsinket har ikke det noe å si. Man stresser ikke, på godt og vondt. Jeg kommer til å savne sykkeltaxiturer og fester med malawiske rytmer og dansing hele natta. Jeg kommer til å savne forundringen over alt mulig rart man støter på hver dag her. Malawi er helt klart et land jeg anbefaler folk å reise til!

Men - jeg gleder meg også som en unge til å komme hjem til Norge. Åh, da skal jeg få treffe familie og venner igjen! :D Det er det jeg definitivt gleder meg mest til. Jeg kommer til å ha vann i springen (til og med varmt vann!) til alle døgnets tider. Jeg kommer til å ha tilgang på raskt internett! Jeg kan gå rundt ute uten at ALLE ser på meg og roper azungu. Jeg kommer ikke lenger til å være konstant svett, men til og med føle meg kald igjen. Endelig turgåing, ski og kakao! Ut i skauen, ingen folk! Kafégåing og loppemarkeder. Krølle seg opp i sofaen under et pledd i leiligheten vår på Carl Berner. Brunost, makrell i tomat og salt lakris.. Oslo.. Gode, nære, fine venner i Oslo..

I løpet av dette året har Malawi har rørt meg, frustrert meg, gjort meg utrolig sint, gjort meg utrolig glad, gjort meg lei meg, virkelig fått meg til å føle på maktesløsheten, men også mestringsfølelsen. Noen ganger har jeg bare hatt lyst til å reise hjem, andre ganger har jeg følt at det er akkurat her jeg vil være.

Ah, masse blandede følelser.. Godt det snart er jul, og at vi har pinnekjøttet klart i kjøleskapet :)

Wohoo! Jeg mener: WOHOOO!!!!

Grunnen til wohooinga i overskriften er ganske enkel: Ting går så det suser for tida!

Vi har inngått en avtale med Grønn Hagen Bjørke Malawi Foundation om å installere solcellesystemer på fire skoler i Chintheche. Hussein, Geoffrey og en del av studentene fra NYO sitt yrkesopplæringssenter har forberedt seg godt, laget rammer og stativer til solcellepanelene og sjekket det elektriske utstyret, og nå er vi klare til å dra dit for å installere utstyret. Den første uka i desember drar vi nordover og satser på å ha gjort unna alt av installasjon i løpet av uka. Prosjektet er en fantastisk måte å komme i gang med praktisk arbeid på bakken, og det gir inntekter både til Kumudzi Kuwale og til NYO.

Det var grunnen til wohooinga. Grunnen til WOHOOOinga er at jeg (og med "jeg" mener jeg NYO, gjennom søknaden jeg skrev) har fått tildelt opp mot 1 000 000 NOK (en million kroner) i støtte fra den norske ambassaden i Lilongwe til å utvikle energiprosjektet! Det betyr at neste års deltager, Trygve, har masse å drive med når han ankommer!

Etter mange måneder der jeg har følt at ting har gått tregt og hvor jeg har vært redd for at jeg skulle dra fra Malawi uten å ha dratt prosjektet i riktig retning har situasjonen nå endret seg veldig!

Jeg har startet en energibedrift som har (hvis alt går som det skal neste uke) installert solcellesystemer på fire skoler, noe som gir lys til hundrevis av skolebarn og jeg har skrevet en søknad som har sikret en million kroner som skal brukes til å forsyne flere tusen Malawiere med elektrisk lys og mobillademuligheter fra solceller, i tillegg til rentbrennende ovner som vil redusere avskoging, medføre færre luftveissykdommer etc.

Så derfor: WOHOO!!

Nedenfor er noen bilder fra de siste ukene:

Geoffrey og Ola Grønn-Hagen på befaring i Chintheche

Ola med en gjeng elever som venter i spenning på at Grønn-Hagen Bjørke Malawi Foundation skal bygge en ny skolebygning. Denne dagen foregår undervisningen under stråtak.

Ett av skolebyggene hvor vi skal installere solsystemer

Hussein og en student sveiser tyverisikre rammer til panelene.

Rammene passer perfekt!

WOHOOO!!!

Jan Håkon fra ambassaden signerer avtalen mens Augustine (saksbehandleren) og jeg ser på.