Gloheite november

Det er snart november.

I oktober har mange av trærne her mistet bladene slik som hjemme, men der stopper også likheten med hvordan det er i Oslo og Fredrikstad og hvor det nå er dere sitter og leser dette innlegget. Mens dagene hjemme blir kortere, mørkere og kaldere blir dagene her varmere, varmere og varmere. Mye varmere. Mens bladene hjemme forsvinner fordi det drar seg mot vinter er det mangelen på livgivende regn som sørger for at noen av trærne mister bladene her.

Og nå kommer november. Helt siden vi kom hit har vi hørt skrekkhistoriene om november.

November er måneden der lufta står stille. Gressbrannene man ser så mye av i september og oktober tar slutt når folk begynner å så jordene igjen, men det kjennes ikke sånn ut. Tvert i mot kjennes det som om man har flyttet seg midt inn i flammene. Selv i skyggene er sola sjefen - man slipper ikke unna varmen noe sted. Den bleke huden vår blir lyserød og sprøstekt. Lastebilene slutter å kjøre midt på dagen. Asfalten blir så varm at luften i dekkene utvider seg og fører til at de lett kan eksplodere. Gummisåler smelter når man står stille for lenge.

Sola rykker så nærme at man kan strekke ut hånden og ta på den. Det ligger en intens eim av svette i lufta. Mangelen på regn gjør hele landet om til et støvete, brunt teppe. Det lille som er igjen av vegetasjon tørker inn til den går i oppløsning og blander seg med støvet som virvles opp av svette fotsåler og sykkeldekk som er så varme at man brenner seg hvis man kommer borti dem. Støvet som virvles opp blander seg med svetten og innhyller alle i det som ser ut som en slags melblanding. Slik går vi rundt som ukegamle fisk, klare til å paneres på den gloheite asfalten alle sammen.

Vannet i Lake Malawi begynner å syde og boble, noe som betyr at kommer man for nær innsjøen er det som å befinne seg i en dampkoker. Sukkeret i sukkerrørsplantasjene nord for byen smelter. Heldigvis er det ikke maissesong på denne tiden, hvis ikke hadde vi druknet i karamellglasert popcorn alle mann.

I alle fall er det det vi har hørt. Kanskje det ikke er 100% sant alt sammen. Vi får se hvor ille det blir. Til nå har vi ikke hatt det så aller verst. De varmeste dagene  har vi overlevd ved å bevege oss minst mulig og drikke masse vann.

Ute er gresset som var så grønt da vi kom gulbrunt allerede - det lille som er igjen av det. Elvene er snart tørre og vi lengter etter regn.

Sol ute, sol inne...