Det nærmer seg jo jul!

Nå sitter jeg på kultursenteret og det er musikkskole på gang. Jeg har spillende ungdommer rundt meg på alle kanter. Noen spiller gitar, noen spiller bass, noen spiller keyboard og noen lærer musikkteori. Det er fint (og ganske surt) å høre på J Snart kommer elevene til årets siste leksehjelp, for neste uke er det juleferie. Jeg har forgjeves forsøkt å få litt julestemning ved å spille julemusikk på full guffe. Til ingen nytte. Men det er jo snart jul!! Og vi har snart vært her i et helt år. Vi skal snart hjem igjen. Blandede følelser..

Det er mye jeg kommer til å savne når vi drar herfra. Mange fine folk det vil bli kjempetrist å reise fra, som det vil bli utrolig merkelig ikke å skulle se nesten hver dag lenger. Jeg kommer til å savne det lille huset vårt med katter, hund, vakter og hushjelp. Jeg kommer til å savne alle dem som jobber i NYO, en god gjeng som vi både har lært mye av og også kjent endel frustrasjon over. Jeg kommer både til å savne, og ikke savne, at alle hilser og snakker til deg på gata. Det er kjempekoselig at så mange smiler, hilser og sier «Cecilie, bobo?», men det er også litt slitsomt å aldri få gå i fred.  Jeg kommer til å savne Malawisjøen og de fantastiske strendene som ligger bare noen km unna der vi bor. Jeg kommer til å savne Fish Eagel Bay (vår favorittlodge langs sjøen) og den alltid strålende blide kongoleseren som driver det. Jeg kommer til å savne naboene våre, sterke malawiske jenter og damer (både fysisk og psykisk) som kan få mye ut av lite. Jeg kommer til å savne markedet med tilgang på friske, fantastiske grønnsaker og solmoden frukt. Jeg kommer nok ikke til å savne nsima og usipa (maisgrøt og små soltørkede fisk malawiere ofte spiser til). Jeg kommer til å savne filmkvelder hos Eva der vi ser film på prosjektorstorskjerm. Jeg kommer til å savne late søndagsmorgener med kaffekopp på verandaen mens kirkekoret synger gospelsanger så det runger over nabolaget. Jeg kommer til å savne alle elevene og leksehjelpa vi har satt i gang. Jeg kommer til å savne, og ikke savne, det avslappede forholdet folk har til tid. Det viktigste er å pleie relasjoner, hvis det betyr at du blir en time forsinket har ikke det noe å si. Man stresser ikke, på godt og vondt. Jeg kommer til å savne sykkeltaxiturer og fester med malawiske rytmer og dansing hele natta. Jeg kommer til å savne forundringen over alt mulig rart man støter på hver dag her. Malawi er helt klart et land jeg anbefaler folk å reise til!

Men - jeg gleder meg også som en unge til å komme hjem til Norge. Åh, da skal jeg få treffe familie og venner igjen! :D Det er det jeg definitivt gleder meg mest til. Jeg kommer til å ha vann i springen (til og med varmt vann!) til alle døgnets tider. Jeg kommer til å ha tilgang på raskt internett! Jeg kan gå rundt ute uten at ALLE ser på meg og roper azungu. Jeg kommer ikke lenger til å være konstant svett, men til og med føle meg kald igjen. Endelig turgåing, ski og kakao! Ut i skauen, ingen folk! Kafégåing og loppemarkeder. Krølle seg opp i sofaen under et pledd i leiligheten vår på Carl Berner. Brunost, makrell i tomat og salt lakris.. Oslo.. Gode, nære, fine venner i Oslo..

I løpet av dette året har Malawi har rørt meg, frustrert meg, gjort meg utrolig sint, gjort meg utrolig glad, gjort meg lei meg, virkelig fått meg til å føle på maktesløsheten, men også mestringsfølelsen. Noen ganger har jeg bare hatt lyst til å reise hjem, andre ganger har jeg følt at det er akkurat her jeg vil være.

Ah, masse blandede følelser.. Godt det snart er jul, og at vi har pinnekjøttet klart i kjøleskapet :)

Wohoo! Jeg mener: WOHOOO!!!!

Grunnen til wohooinga i overskriften er ganske enkel: Ting går så det suser for tida!

Vi har inngått en avtale med Grønn Hagen Bjørke Malawi Foundation om å installere solcellesystemer på fire skoler i Chintheche. Hussein, Geoffrey og en del av studentene fra NYO sitt yrkesopplæringssenter har forberedt seg godt, laget rammer og stativer til solcellepanelene og sjekket det elektriske utstyret, og nå er vi klare til å dra dit for å installere utstyret. Den første uka i desember drar vi nordover og satser på å ha gjort unna alt av installasjon i løpet av uka. Prosjektet er en fantastisk måte å komme i gang med praktisk arbeid på bakken, og det gir inntekter både til Kumudzi Kuwale og til NYO.

Det var grunnen til wohooinga. Grunnen til WOHOOOinga er at jeg (og med "jeg" mener jeg NYO, gjennom søknaden jeg skrev) har fått tildelt opp mot 1 000 000 NOK (en million kroner) i støtte fra den norske ambassaden i Lilongwe til å utvikle energiprosjektet! Det betyr at neste års deltager, Trygve, har masse å drive med når han ankommer!

Etter mange måneder der jeg har følt at ting har gått tregt og hvor jeg har vært redd for at jeg skulle dra fra Malawi uten å ha dratt prosjektet i riktig retning har situasjonen nå endret seg veldig!

Jeg har startet en energibedrift som har (hvis alt går som det skal neste uke) installert solcellesystemer på fire skoler, noe som gir lys til hundrevis av skolebarn og jeg har skrevet en søknad som har sikret en million kroner som skal brukes til å forsyne flere tusen Malawiere med elektrisk lys og mobillademuligheter fra solceller, i tillegg til rentbrennende ovner som vil redusere avskoging, medføre færre luftveissykdommer etc.

Så derfor: WOHOO!!

Nedenfor er noen bilder fra de siste ukene:

Geoffrey og Ola Grønn-Hagen på befaring i Chintheche

Ola med en gjeng elever som venter i spenning på at Grønn-Hagen Bjørke Malawi Foundation skal bygge en ny skolebygning. Denne dagen foregår undervisningen under stråtak.

Ett av skolebyggene hvor vi skal installere solsystemer

Hussein og en student sveiser tyverisikre rammer til panelene.

Rammene passer perfekt!

WOHOOO!!!

Jan Håkon fra ambassaden signerer avtalen mens Augustine (saksbehandleren) og jeg ser på.

I banken

Jeg har vært i banken et par ganger i det siste. Nettbank er en fjern, fjern drøm i dette landet, så betalinger skjer enten ved sjekk, bankoverføring eller kontant, og skal man sjekke saldoen så må man møte opp i banken og stå i kø og snakke med en mann eller dame i en skranke.

I banken er det en haug med folk. En amayi gir pupp til ungen, folk sitter inntil veggen og ligger på gulvet, noen har lagt seg til å sove. Jeg teller 55 personer i det lille lokalet. I en krok er det et bord der noen skriver på noen papirer. Det er en slags kø, men det er også en annen kø på siden av køen (og gjennom den) som sniker seg forbi køen (tror jeg). Noen går rett forbi køen, andre stiller seg bak, andre hopper inn midt i køen. En eldre mann med en lav, sylinderformet hatt (sånn som man ser mye av i den arabiske verden, jeg vet ikke hva den kalles) og kun en fortann stirrer rart på meg mens jeg venter der jeg tror jeg bør vente.

Jeg prøver å spørre om folk står i kø og får "ja" til svar (man får alltid "ja" til svar i Malawi, samme hva man spør om). Jeg står litt i den ene køen, litt i den andre, litt inntil veggen og litt tilbake i køene. Så blir det ledig i skranken. Jeg føler at jeg sniker fælt i det jeg går frem til skranken, men resten sitter/ligger bare på gulvet, og jeg blir veivet frem av skrankedama, så da benytter jeg sjansen. Noen snorker, på et annet sted i banken griner en liten unge.

Vel fremme får jeg beskjed om at internnettet i banken er nede, så jeg får ikke hevet sjekken jeg har med meg for å få ut kontanter til meg selv. Den andre sjekken jeg har med meg er for å overføre penger fra en konto til en annen. Denne får jeg levert, og etter å ha fylt ut et skjema har jeg i følge damen nå gjort alt jeg skal for å overføre pengene fra den ene kontoen til den andre. Siden intranettet i banken er nede må jeg komme tilbake dagen etter for å se om pengene er overført og sjekke saldoen på kontoen.

Jeg snur meg og går mot utgangen. De fleste titter på såpeserien som vises på TV-en de har stående i lokalet, men noen personer stirrer på meg med kulerunde øyne uten å ta blikket fra meg. Barna, selvfølgelig, men også et par voksne. Jeg ser på klokka. En time og et kvarter - ikke verst.

Dagen etter: Det tar ikke mer enn ca et kvarter å nå skranken. Mange av de samme ansiktene er i banken i dag igjen, men klokka er ikke mer enn 8:00, så ingen av dem har satt eller lagt seg ennå. Jeg får sjekket saldoen. Pengene jeg venter på er fortsatt ikke overført. Jeg går ut igjen og må komme tilbake neste gang jeg ønsker å sjekke saldoen. Kanskje i ettermiddag?

Fullt hus på leksehjelpa!

Hver tirsdag og torsdag ettermiddag har vi nå leksehjelp på kultursenteret. Vi er en gjeng med frivillige som stiller opp og hjelper videregåendeelever med ulike ting de sliter med på skolen. På tirsdager kan elevene få hjelp med realfag, på torsdager engelsk, historie, geografi, life skills, etc. Vi har valgt å fokusere på elever fra form 2 og 4 (videregående skole her består av form 1-4) fordi de har eksamener i enden av året. Elevene som kommer er som regel veldig motiverte og har lyst til å lære. Josh, en amerikansk fredskorpser som er frivillig, sier han syns det er kjempedeilig å komme hit fordi elevene er interesserte og hører på det han sier. Til vanlig er han lærer på en skole i nærheten for klasser på nærmere 70 elever, der er det mildt sagt utfordrende å følge opp hver og en elev. Vi ønsker selvfølgelig også å nå dem som ikke er blant de beste i klassen sin og som sliter enda mer fagene, men det er her, som i Norge, at ekstra skolearbeid helst tiltrekker dem som ønsker å gjøre det bra og er motiverte. Det er synd. Men jeg tror at de elevene som dukker opp syns de får god hjelp, og det er kjempegøy å se at folk kommer tilbake igjen og igjen J

Et lite problem vi møtte på i begynnelsen var at nesten alle elevene som kom, ønsket hjelp med realfag. På tirsdager har vi hatt opp mot 25 elever, mens det forrige torsdag bare kom en elev. Men, i går var det fullt hus med elever som ville ha hjelp i engelsk, historie, life skills og geografi! HurraJ

Dette innlegget er en liten oppfordring til dere nye som kommer i januar: jeg håper, håper, håper (!) at dere vil bidra til at leksehjelpa vår består neste år også. Jeg lover dere at det er kjempegøy, litt utfordrende, men ikke minst givende å hjelpe elevene J

Legger ut et bilde fra musikkskolen som også er oppe og går nå. Tre norske fredskorps ung-deltakere fra Music Crossroads i Lilongwe kommer hit til Nkhotakota en uke i måneden for å undervise i ulike instrumenter og sang. De skal også starte opp et kor. Tror det blir kjempebra, og de ungdommene som har vært her denne uka har storkost seg J Det er så deilig å se at ting skjer!!! Det meste tar himla lang tid å få på plass her, og det er nok av utfordringer og frustrasjoner på veien, men det gjør også at å se ting skje på bakken er så utrolig kult.

Mango, mango, mango!

I en liten hage ved et lite hus i en liten by i et lite land i Afrika står det et tre. Treet er kjempehøyt, nesten så høyt at det stanger i himmelen, og det er fullt av fine greiner å klatre i. Det har mange fine, grønne blader og for ikke så veldig lenge siden dukket det også opp noen små, grønne frukter på det, ikke større enn ei lita nøtt eller drue.

Først en liten frukt, så to, så tre og nå er det sikkert minst hundre tusen millioner milliarder frukt der! Og jammen har de vokst siden vi først oppdaget dem! Det som så ut som druer ser nå ut som om de skulle ønske de var en diger kokosnøtt istedenfor. Men, det er verken druer eller kokosnøtter som vokser i det høye treet i den lille hagen ved det lille huset. Det er mango for tenk!

Hvis vi vil ha en av mangoene kan vi klatre høyt opp i treet og plukke dem. Innimellom faller de ned på bakken, og da må vi passe oss så vi ikke blir truffet av dem, for da får vi nok kul i hodet. Etter at vi har fått tak i nok mangoer tar vi dem med inn i det lille huset og tar av skallet. De er knallgule inni, fargen ser ut som en eggeplomme!

Etter at vi har tatt dem med inn på kjøkkenet skyller vi dem og tar av skallet. Så kutter vi dem opp i biter og har dem på frokostblandingen vår, blander dem med isbiter og lager smoothie, eller vi gnafser dem i oss uten noe annet dilldall!

Mmmm.... mangosesongen er her!

Ikke helt moden ennå, prikkene må komme litt bedre frem først.

I Nkhotakota kommer mangoen i klaser :)

Sikkert hundre millioner milliarder mango i treet!

Mushy mango - perfekt for smoothie :)

Frokost og  mangosmoothie underveis...

Luksusfrokost: Müsli med naturellyoghurt, malawisk honning
 og mango fra mangotreet i hagen!

Gloheite november

Det er snart november.

I oktober har mange av trærne her mistet bladene slik som hjemme, men der stopper også likheten med hvordan det er i Oslo og Fredrikstad og hvor det nå er dere sitter og leser dette innlegget. Mens dagene hjemme blir kortere, mørkere og kaldere blir dagene her varmere, varmere og varmere. Mye varmere. Mens bladene hjemme forsvinner fordi det drar seg mot vinter er det mangelen på livgivende regn som sørger for at noen av trærne mister bladene her.

Og nå kommer november. Helt siden vi kom hit har vi hørt skrekkhistoriene om november.

November er måneden der lufta står stille. Gressbrannene man ser så mye av i september og oktober tar slutt når folk begynner å så jordene igjen, men det kjennes ikke sånn ut. Tvert i mot kjennes det som om man har flyttet seg midt inn i flammene. Selv i skyggene er sola sjefen - man slipper ikke unna varmen noe sted. Den bleke huden vår blir lyserød og sprøstekt. Lastebilene slutter å kjøre midt på dagen. Asfalten blir så varm at luften i dekkene utvider seg og fører til at de lett kan eksplodere. Gummisåler smelter når man står stille for lenge.

Sola rykker så nærme at man kan strekke ut hånden og ta på den. Det ligger en intens eim av svette i lufta. Mangelen på regn gjør hele landet om til et støvete, brunt teppe. Det lille som er igjen av vegetasjon tørker inn til den går i oppløsning og blander seg med støvet som virvles opp av svette fotsåler og sykkeldekk som er så varme at man brenner seg hvis man kommer borti dem. Støvet som virvles opp blander seg med svetten og innhyller alle i det som ser ut som en slags melblanding. Slik går vi rundt som ukegamle fisk, klare til å paneres på den gloheite asfalten alle sammen.

Vannet i Lake Malawi begynner å syde og boble, noe som betyr at kommer man for nær innsjøen er det som å befinne seg i en dampkoker. Sukkeret i sukkerrørsplantasjene nord for byen smelter. Heldigvis er det ikke maissesong på denne tiden, hvis ikke hadde vi druknet i karamellglasert popcorn alle mann.

I alle fall er det det vi har hørt. Kanskje det ikke er 100% sant alt sammen. Vi får se hvor ille det blir. Til nå har vi ikke hatt det så aller verst. De varmeste dagene  har vi overlevd ved å bevege oss minst mulig og drikke masse vann.

Ute er gresset som var så grønt da vi kom gulbrunt allerede - det lille som er igjen av det. Elvene er snart tørre og vi lengter etter regn.

Sol ute, sol inne...

Et lite knippe malawiske fornavn

•           Lovemore
•           Thanks God
•           Blessings
•           Praise
•           Master
•           Worried
•           Gift
•           Bright
•           Witness
•           Precious
•           Obey
•           Mercy
•           Favor
•           Fortune
•           Faith
•           Joy
•           Brave
•           Innocent
•           Wisely
•           Blessme
•           Charity
•           Funnie
•           Wiseman
•           Forgive
•           Hope
•           Happy
•           Solace

Jeg synes det er en fin tradisjon å kalle opp ungene sine med navn som betyr noe. Glede, Modig, Gave, Elskmer og Håp, herlig! Obey, Worried og Favor er jeg litt mer usikker på, men, men.. Hver sin smak J

Mannen som skulle stelle hjemme

I går var det morsdag i Malawi (gratulerer!). Det betød fridag. På mandag skulle Cecilie og jeg lage litt mat, kose oss og se på film på PC-en.

Vi stekte kjøttdeig. Kjøttdeigen her er full av fett, og etter å ha stekt opp første vending med karbonader var stekepanna også ganke full av fett. Jeg tenkte at det var lurt å kvitte seg med dette før stekerunde to, og at det var lurt å helle alt i en kopp istedenfor å tette sluket med stekefett. Tanken var god. Utførelsen derimot var ikke spesielt god.

Etter å ha fylt hele koppen med rennende, glovarmt fett med millimeterpresisjon og stor konsentrasjon skulle jeg sette panna tilbake på plata. I det jeg løftet opp stekepanna med høyre hånd dryppet det en liten dråpe varmt stekefett ned på den venstre, som holdt koppen. Refleksene mine er tydeligvis i orden, for jeg rykket til, med det resultat at nesten alt innholdet i koppen skvulpet ut på hånden min. For å sitere Ludvig fra Flåklypa: Det var vondt det!

Fem timer senere var vondten endelig gått over nok til å kunne ta hånda ut fra kjelen med kaldt vann uten at det kjentes ut som om den var satt fyr på. Da så den slik ut (det var litt vanskelig å ta bilde av blemmene mellom fingrene, så dere får klare dere uten):

Heldigvis har vi en flott reisemedisinkoffert, så vi surra på ei fille, så ble alt bra igjen!

På stranda dagen etter fikk jeg selvfølgelig høre fra alle jeg møtte at "sånn går det når mannfolk skal bevege seg på kvinneterritorie!" Det minnet meg på dette eventyret (som ble skrevet for ca 170 år siden i Norge):
http://runeberg.org/folkeven/010.html

Små drypp

Da vi dro hit var planen å oppdatere bloggen med små innlegg som vi skulle skrive ganske ofte istedenfor å skrive få innlegg der vi pøser ut alt som har skjedd den siste måneden i en laaang post som ingen gidder lese mer enn halvparten av. Nå er det snart en måned siden siste oppdatering og det har skjedd mye. Det er fristende å skrible ned alt. Men, for å gå tilbake til å være tro mot planen skal oppdateringene skje i små drypp.

I dag drypper vi litt info om hva som har skjedd i Lilongwe den siste tiden. Det begynte med at budsjettdirektøren i finansdepartementet ble skutt etter at han etteforsket anklager om korrupsjon blant folk høyt opp i systemet.Etter dette har det blitt funnet penger høyt og lavt, og det har mer eller mindre vist seg at "alle" i regjeringen er korrupte. Dermed tok ærede madam President (Joyce Banda) grep ved å sparke hele regjeringen (samtidig som hun selv nekter å offentliggjøre eiendelene sine eller forklare noe som helst vedrørende egen økonomi).

Dette har vært en stor sak her, og den har til og med fått internasjonal oppmerksomhet. Den var faktisk også nevnt i et par norske aviser så vi, godt gjemt mellom revekostymer og oppbyggingen til nok en uforglemmelig fotballandskamp mot et middelmådig øst-europeisk lag.

På torsdag er det vafler og Malawisk politikk i ambassadørens residens i Lilongwe. Der tenker vi å være for å få et bedre innblikk i hva det er som egentlig skjer i landet for tiden, hvorfor det skjer, hva som kan skje fremover mot valget i 2014 osv.

Ja, også selvfølgelig for å spise vafler da!

Noen artikler å lese for de som er interesserte i hva som har skjedd her i det siste:

http://www.herald.co.zw/malawi-arrests-three-over-shooting-of-fraud-official/

http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-24484557

http://mwnation.com/malawians-continue-speaking-corruption/

http://www.maravipost.com/national/society/4724-muckraking-extra-it%E2%80%99s-not-about-gender,-ma%E2%80%99am.html#.UlrY2JxmQ2U.facebook

Hjemreisedato er satt

I alle fall for Thomas. Cecilie er forsåvidt mer fleksibel siden hun ikke har noen formelle avslutningsoppgaver gjennom fredskorpset, men med mindre det dukker opp en jobb eller en annen god grunn til å dra hjem tidligere så blir hun også med på hjemkomstseminar og samling med prosjektet for å dele erfaringer med de nye prosjektdeltagerne. 

Fredskorpset holder to ukers forberedelseskurs for de nye fredskorpserne fra mandag 13.januar til fredag 24.januar. Hjemkomstkurset holdes som en del av dette, og skal etter planen gå av stabelen de siste tre dagene. Etter dette skal vi ha et seminar med vårt prosjekt for å forberede nykommerne på hva som venter dem. Det vil si at vi sannsynligvis flyr hjem fra Johannesburg søndag 26.januar og lander i Norge mandag 27.januar. Det betyr at det i dag er nøyaktig fire måneder til vi setter oss på flyet i Sør-Afrika med nesa nordover.

Etter rundt tre fjerdedeler av oppholdet unnagjort så har livet her blitt hverdag det også. Men, noen ganger går det plutselig opp at ting ikke er helt som hjemme. Dette er noen eksempler på det:

 - Når man ikke gidder å bry seg om kakerlakken på gulvet fordi den ikke er større enn 2-3 cm, og kattene sikkert spiser den uansett

 - Når man åpner et forretningsmøte med bønn

 - Når de lokale ungene skriker "Mzungu!" eller "Azungu!" etter oss fra 150 meters avstand, eller enda bedre "Ma-China, Ma-China!" akkompagnert av at de drar øynene skrått bakover

 - Når sjefen kommer inn på kontoret med en diger fisk på pinne

 - Når ansatte faktisk kommer på jobb til tross for både halsbetennelse og malaria

 - Når de samme ansatte ikke kommer på jobb fordi det regner

 - Når møtet som egentlig begynner 9 begynner 10 og man tenker at "dette var jo ikke så verst!"

 - Når man sitter og venter på at internettsider skal lastes, eller bruker flere minutter på å laste ned dokumenter som er langt under 1 MB (Dette er forsåvidt som hjemme, men for 15 år siden...)

 - Når folk på fest danser masse selv om de bare drikker brus(!)

 - Når man kjører bil i sikksakk blant folk, geiter, folk, digre grytehull i veien, folk, kyr, høns og ikke minst folk.

 - Når man tenker "edderkopp på veggen, det er bra, den spiser mygg!"

 - Når bensinstasjonen ikke har verken bensin eller diesel

 - Når naboene kommer på besøk med en kjele ris som gave

 - Når man tenker "Å nei, sol i dag igjen!"

 - Når man tar seg en joggetur og plutselig har 30 unger på slep

 - Når man er på markedet, der det selges grønnsaker, småfisk, bøtter, mobilladere, kammer, løshår, krydder og oppskårne bildekk

 - Når vi er på butikken i Lilongwe og blir skikkelig fornøyde fordi butikken har ost!

 - Når man ser to ellers veldig macho, heterofile, gifte menn gå og leie hverandre langs veien, gjerne kun i lillefingeren

 - Når man ser staute, sterke kvinner bære tunge, svære melsekker på hodet

 - Når man ser folk sykle med en gris, geit, ku, dobbeltseng eller andre morsomme ting på bagasjebrettet

 - Når man ser små barn i fillete klær gå alene langs veien

 - Når man står opp om morgenen og finner ut at man ikke har vann - for tiende morgen på rad

 - Når vi leker "geit eller unge?"

 - Når man kjører langs veien på kvelden og ikke ser et eneste lys annet enn et par bål på en halvtime

 - Hver gang man blir tiltalt som "sir" eller "madam"

 - Når voksne folk får hakeslepp og stirrer intenst på oss i det vi går forbi

 - Når man ser biler som kjører med et knippe fisk hengende fra vindusviskerne

Ellers har vi notert at en fjaselåt om en rev er den største nyheten i Norge de siste åtte månedene, og at det ellers har vært stortingsvalg (en god nummer to) og knallsommer. 

Nervøse foreldre (og en som bare gledet seg) på tur i Afrika

Noen ord om hvordan vi lettere nervøse foreldres møte med Afrika var.

Først må vi jo bare si at denne turen hadde surret veldig oppi hodet vårt i mange måneder. Hva er det vi har sagt ja til nå? Hvordan ville dette oppleves? Ville vi se mange krypdyr/gekkoer etc?

Nå ja, dagen for avreise kom og spesielt tre av oss; meg selv (Tove), Sven og Gunvor var ikke spesielt tøffe. Men så hadde vi Tore da, helt utrolig - alt er spennende, all den gode maten vi skulle smake, god vin, kjøre rundt og få se mange nye steder...den mannen var ikke nervøs nei!

Vi landet i Malawi den 26.august og der stod et vakkert par (Thomas og Cecilie) og tok oss imot. Så utrolig deilig og få se dem igjen! Vi kjørte inn mot byen og nå fikk vi et innblikk i at her nede var det ikke mange biler, men folk overalt. Masse folk som gikk og syklet langs veien (nesten som 17. mai her hjemme). Så det var utfordringen her nede: Ikke kjøre på noen folk eller geiter, for de dukket også ofte opp. Vi kjørte over 200 mil i løpet av ferien der nede og det gikk bra.(HURRA!). De bilene fortjener mange klemmer fra oss.

Inntrykkene var mange, og vi har vel ikke helt klart og svelge alt enda, men her kommer noen av dem:

Veiene: Kunne være utrolig dårlige (og da mener vi skikkelig dårlige) eller så var de flotte. Noen til og med bedre enn her hjemme.

Mørket på kvelden: Ingen lys i gatene, da var det ikke lett å se noe nei. Folk hadde ikke refleks (kunne være en fin ting å sende nedover). Thomas og Cecilie er tøffe som tør å kjøre da.

Mat: Man måtte planlegge når man ble sulten, for der var det ikke bare å stikke innom en kafe og kjøpe noe. Det kunne lett ta opp mot to timer fra man bestilte til maten ble servert (også jeg som pleier og si: Nå MÅ jeg bare ha mat! Det hjalp ikke mye der.).

Penger: Alt skulle betales kontant. Det var ikke alle steder det var minibank, og var det det så var det ikke sikkert den fungerte. Veldig glad vi hadde med Thomas og Cecilie som var litt kjent med dette.

Ellers så må vi si at vi sitter igjen med inntrykk av at Malawierne er et veldig hyggelig folk. Blide og høflige, Tror Malawi blir kalt "Hjertet av Afrika" ("Afrikas varme hjerte" red.anm.) og det skjønner vi. Vi følte oss aldri utrygge, men litt som kjendiser. Gikk vi noe sted så hadde vi et følge etter oss. De ropte "Asungu!", lo og vinket. Moro for oss som bare skulle være der i 14 dager.

Så alt vi gruet oss til ble ikke så ille nei.

Maten var god, de fleste steder vi overnattet var bra, spesielt de med varmt vann i dusjen (vi er heldige her i Norge ja). Ikke var det spesielt mange krypdyr, gekkoer var det nok av men de ble en liksom vant med (det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si!).

Det er sikkert masse mer vi kunne nevnt, men vi har kost oss og hatt en opplevelse som vi aldri glemmer. Det var koselig og reise sammen med Tore og Gunvor, vi hadde mye latter og mange trivelige dager. Det var så trygt å reise med Thomas og Cecilie, de er jo så rolige og flotte. Det var veldig godt å være sammen med dem og vi gleder oss VELDIG til de kommer hjem. 

Tove og Sven

Bilder fra turen:

På veien i Mosambik: Er det en sandstorm vi ser i det fjerne? Eller kanskje en tornado?

Neida, det er bare en lastebil!

Veldig varierende veier. Her, et stykke bra vei :)

Takk til bilene for innsatsen på de Afrikanske veiene. Bra jobba!

Velkommen til Mosambik - det eneste landet i verden med en Kalashnikov i flagget.

Heldigvis er folka vennligere enn flagget. Her får vi en danseoppvisning på Ilha de Mozambique.

Herlig innlevelse fra danserne - selv om minstemann ikke helt henger med :)

Vi får ikke lov til bare å sitte og se på, men må vær så god bli med vi og. Moro!

Seilbåt foran fortet.

En av strendene på Ilha de Mozambique.

Flotte, gamle bygninger i fritt forfall på øya.

Fremtidige fotomodeller flørter med kameraet :)

Vasco da Gama holder vakt foran kirken.

Fortet ble bygget av portugiserne etter at de koloniserte øya.

Kirken på fortet er det eldste europeiske bygget på den sørlige halvkule. Den stod ferdig i 1522.

Sven på vei inn i kirken.

Med kanoner og kors la portugiserne Mosambik under seg...

Tove og Gunvor i entreen på Patio dos Quintalinhos der vi bodde.

Kveldsutsikten fra gjestehuset.

Dagsutflukt fra øya. Vi seiler til en fin strand på fastlandet.

En sunn sjel i et sunt legeme: Sven tar seg en joggetur på stranda.

Tore: "Hvis det er sånn du skal oppføre deg så kan du bare dra hjem asså!!

Så da dro vi da. Tilbake i Malawi og klare for safari - skiltet på hotellet er litt skummelt...

De kødda ikke. Fuglene bryr seg tydeligvis ikke så mye om advarselen...

Flode på vei for å ta seg et bad.

Gjeeeeeesp!

Flodhestklem!

Blid elefant på vassetur i Shireelven.

Liwonde nasjonalpark - vi så sikkert 100 elefanter!

En lokal fisker hiver garnet.

Sven har styringa!

Tore smaker på den lokale maten - nsima og chambo. Konklusjon - ikke den beste maten på turen, men ikke så gærent hvis man bare tar litt av sausen og litt salt på!

Runder av med et bilde av Cecilie, Tore og Gunvor på stranda i Malawi.